Byenes skjøre mosaikk

Nasjonalstaten er den selvsagte rammen for forståelse i vår del av verden. I den arabiske verden har statsmakten tradisjonelt vært fjern - om enn autoritær. Det er byene som har vært sentra for makt, kultur og tradisjon. Derfor kan vi lære mer av å studere byene.

Dette er utgangspunktet for boken Brennpunkt Midtøsten. Byene som prisme. En rekke forskere fra norsk universitets- og høyskolemiljø har skrevet artikler om hver sin by - byer hvor de selv har bodd.

«Byene utgjør Midtøstens nervesystem, og har gjort det siden organiserte samfunn ble dannet rundt Nilen, Eufrat og Tigris. Statene er mer usikre og ustabile enheter, ofte formet av ytre makter uten hensyn til lokale identiteter, interesser og behov», skriver redaktørene Nils Butenschøn og Rania Maktabi i innledningen til boken.

Mangfold

Midtøsten er geografisk bindeledd mellom Europa, Asia og Afrika, og gjennom tidene har det vært utallige invasjoner, erobringer og massakrer. For en erobrer var det alltid avgjørende å ta kontroll over byene. Derfor er byene i området blitt en mosaikk av ulike etnisiteter og religioner.

Det er mye som er felles. Arabisk språk og islams dominerende stilling er viktig. Likevel er det et stort mangfold som vi ofte går glipp av. Denne boken gir et mye bedre innblikk i de ulike tradisjoner og kulturer som de forskjellige byene representerer.

Boken er en statsvitenskapelig framstilling, ikke en reiseskildring. Likevel hadde det vært ønskelig at flere av forfatterne hadde øst mer av sin lokalkunnskap og vist oss mer av det konkrete bylivet. Det blir mye politikk, mindre kultur og tradisjon. De mest vellykkede bidragene er de som kombinerer dette - Eirik Hovdens artikkel om Jemens hovedstad Sanaa er et av dem.

Mekka og Jerusalem

Unntaket er Lena Larsens artikkel om Mekka. Hun beskriver den som den hellige pilegrimsbyen. Det gjør hun innenfra med stor innlevelse. Men i en vitenskapelig artikkelsamling virker det litt underlig at byens mytiske forhistorie, med Ibrahim/Abraham som grunnlegger av byen og Kabaen, tilsynelatende framstår som historiske fakta.

Den andre hellige byen i området, Jerusalem, behandles derimot hovedsaklig politisk. Nils Butenschøn har lite å si om de sterke følelsene troende fra tre religioner har for byen og dens intense religiøse atmosfære. Hans artikkel er en politisk-historisk gjennomgang av Palestina-konflikten og Jerusalems sentrale rolle i den. «Jerusalem er det eneste entydige faste punktet i både israelsk og palestinsk nasjonalisme», skriver han - og det hadde nok Donald Trump hatt godt av å forstå mer av.

Aleppo

«Verdens mor» blir Kairo kalt. Bjørn Olav Utvik skriver mest om hvordan den arabiske våren utfoldet seg og døde i denne byen. «Kunnskapens hus» var i Bagdad, de store kalifenes by, der antikkens kunnskap ble bevart og videreført. Imperiehovedstaden Istanbul, revolusjonsbyen Teheran og mange fler byer kunne nevnes. Men her stanser jeg ved Aleppo.

Handlegatene i den osmanske gamlebyen, det mektige sitadellet i månelyset, kirkene med sin eldgamle liturgi, den sørgmodige stemningen i det armenske området - dette husker jeg, alt dette gjorde inntrykk på meg de to gangene jeg har vært der. Det har vært vondt å følge med på hvordan byen de siste årene er blitt revet i stykker og knust.

Det er kanskje derfor jeg leser Jonas Dræges artikkel om Aleppo med en spesiell glede. Den gir en opplevelse av hvilken spesiell by dette var - og med det også en innsikt i den syriske konflikten fra en lokal synsvinkel. Aleppo gir en forståelse av hvorfor den syriske staten var så skjør.

Knust mosaikk

Aleppo var en vakker mosaikk - et bilde av hvordan ulike etniske og religiøse grupper kunne leve fredelig sammen. Men det var også en skjør mosaikk. Når den ble satt under press av økonomiske og sosiale motsetninger, kunne etniske og religiøse skillelinjer mobiliseres og sette samholdet i fare.

I Aleppo levde en stor jødisk befolkning fredelig sammen med muslimene i nesten tusen år - inntil konflikten om Palestina førte til at jødene ble jaget ut. En stor kristen minoritet - også den med mangfoldige kirkesamfunn og muslimer av ulike slag levde sammen stort sett i fred. Mange slags etniske grupper preget byen.

«Konflikter mellom ulike etniske og religiøse grupper er ikkje noko som er skjebnebestemt og uunngåeleg, slik mange kynikarar hevdar. Men det er heller ikkje ein ubetydeleg dimensjon av den syriske krigen», skriver Dræge. Det avgjørende er om konfliktene blir politisert. Det var nettopp hva som skjedde i Syria - med tragiske følger for Aleppo. Byen blir nok gjenoppbygd, men det er fare for at mosaikken av ulike religiøse og etniske grupper er knust for alltid.

Forskjeller

Aleppo er ett av mange eksempler på at det tidligere mangfoldet er i ferd med å splittes opp under presset av kriger og sosiale konflikter. Men det er likevel store forskjeller. Nabobyene Tripoli og Tunis viser hvor ulikt det kan ende - enten i full oppløsning og splittelse eller i en trassig samling om mangfold og demokrati. Å se på byene er god medisin mot lettvint generalisering.