En materialists erkjennelser

Boken Sverre Knudsen, 1979 var en av høstens mest forhåndsomtalte, som en sjelden norsk rockselvbiografi. Selvbiografiens rot er bekjennelseslitteratur kjent fra Augustins Bekjennelser, Rousseaus Confessions, eller Tolstojs Skriftemål til som De Quince Confessions of an English Opium Eater, Hans Jægers Bekjendelser og Arthur Rimbauds Årstid i helvete. Tekstene er avsløringsorienterte, og selvplagende ærlige. Avsløringene kan gi ubehagelige og sjokkerende leseopplevelser. Det alle trodde var tilfeldig, kan vise seg som nøye planlagt.

Sverre Knudsen, 1979 er genrebenevnt som roman, men her er ingen litterær sannhetslek, tvert imot signaliserer forfatteren autentisitet og krav om tillit i form av rik billed- og kildebruk, og med tittelens konkrete referanse står prosjektet fram som et dokumentarisk dannelsesprosjekt. Hvem er Sverre Knudsen og hvorfor er hans biografiske opplysninger av viktighet? Sverre Knudsen var en av frontfigurene i det signifikante, norske rockebandet The Aller Værste! (TAV!) (1980-1981). I 1980 framstod TAV! som nasjonens intellektuelle karakter på en uintellektuell og opposisjonell måte da en våken spellemannsjury hadde merket seg det samtidige samfunnsuttrykket i en «original sammensmeltning» med «kritiske tekster». Knudsen selv omtales i dag som «legende».

Dannelsesreise

En ung mann, med pasjon for musikk, ankommer Bergen Jernbanestasjon en dag i 1979. I et lineært og delvis tilbakeskuende forløp omhandler boken tre år av hans liv i Bergen og virksomhet hvor arbeidet med å danne et rockeband står sentralt. Boken beskriver Knudsens konkrete reiser gjennom Europa i løpet av 1970-tallet. Han peker ut retningsgivende referanser før han lander på punkscenen i Bergen. Knudsens prosjekt bærer ikke preg av en sensasjonslysten bekjennelse over rocklegendemyten.

Det er selve den estetiske omdannelsen som er under Knudsens lupe. Det handler ikke om jaget etter tingene i en ny verden av varer, men behovet for å opprettholde et dannelsesnivå, i en norsk sammenheng, fortsatt ukjent post-industriell tilværelse.

Avsløringer

Den mest sentrale avsløringen i Sverre Knudsen, 1979 er Knudsens omdefinering av TAV! fra et kollektivt bandprosjekt til å være preget av hans signatur. De referanser han oppgir til kunst, filosofi og litteratur, gir et mer mangfoldig bilde enn punkscenens opplysningsprosjekt hvor samfunnskritikk og en absolutt vilje til prinsipiell motstand var sentral. Knudsen beskriver i sin bok en postmoderne vending, kanskje den tidligste i Norge, hvor punkens vertikale henvendelse etter hvert blir meningsløs. Selv om hovedsporet «materialtretthet» fra debutalbumet skal leses som en kritikk av statens håndtering av Alexander Kielland-ulykken, peker Knudsen ikke bare på den politiske sprengkraft makten i et PA-anlegg gav, men også på den poetiske. Alt er med andre ord ikke bare form, men også ideen om muligheten for transformasjon.

Nyskapende

Musikalsk sett var TAV! nyskapende med blandingselementer fra punk, ska og reggae. Knudsen peker også på en rekke andre sammenblandede elementer som førte fram til TAV! sitt totale uttrykk. De viktigste punktene er: Massekommunikasjonsinteresse, interesse for det lav-teknologiske, bruken av trivialitetsestetikk (i en eksellent banddesign), eierskap av en produksjonslinje, leken med varen/innpakning/konsumet, og etter hvert, og ikke minst; tekstarbeidet. Denne sammenblandingen, og en betydelig tidsfølsomhet, var sentral, og med referansene til Majakovskij, situasjonisme, den amerikanske beatgenerasjonen plasseres også inn TAV! som et performativt prosjekt, i en «munter selvironi» (som peker fram mot nittitallsnaivismen), som kritikk av en banal fremskrittsoptimisme i en gryende norsk velstand. Som del av et scenekunstfelt står dette som det tidligste uttrykk for en modernismekritikk på vei over i en performativ postmodernisme i Norge.

Knudsen preget feltet

Det er i et slikt perspektiv Knudsens dokumentasjon blir svært interessant. Knudsens kvalitetskrav til selvstendig originalitet og tydelig avsendernærhet satte standard for en plattform som i løpet av 1980- og 1990-tallet med eksplosiv virkning (og brukbar langt utover punkscenen) utviklet seg til en egen norskutviklet performativitet, hvor Knudsens holdning preget feltet; ikke bare var dette retningsgivende på Bergensrockbølgen, store norske band som Jokke og Valentinerne, Raga Rockers, de Lillos og Dum Dum Boys, men også innen scenekunst (Baktruppen, Verdensteateret, og Bergen Internasjonale Teater) og litteratur (Tore Renberg, Karl Ove Knausgård, Vagantmiljøet), i en syntese som etterhvert fikk oppmerksomhet langt utenfor Norges grenser.

Samtidsdokument

Sverre Knudsen, 1979 er dermed ikke en dannelsesreise, men en omdannelsesreise; en erkjennelsesstudie av en modernitetskritisk prosess. Knudsens dokument blir stående som en viktig og solid dokumentasjon av et estetisk brudd i norsk samtidskunsthistorie. Og merk!: I 1981 gravla den franske filosofen Lyotard modernismen. Da var The Aller Værste! allerede oppløst.