Åpenbaring fra barokken

Francesco Feos Johannespasjon ble eksempelet på at så kan skje, i Trefoldighetskirken på fredag. Verket har ligget ubrukt i mer enn et kvart millennium, helt til Lorenzo Ghielmi gravde det frem fra gjemmene i Biblioteca dei Filippini i Napoli for kort tid siden. Napoli var et skapende sentrum i italiensk musikkliv i første halvdel av det 18. århundre. Alessandro Scarlattis verk var blitt umoderne, hvorpå Pergolesi skrev sitt Stabat Mater og Feo sin Johannespasjon. Den første er blitt ett av de mest fremførte sakralverk vi har, det siste er først kommet oss for øre gjennom Ghielmis detektivarbeid, - og ikke å forglemme hans sublime formidling av den glemte pasjon. Det må være en stor tilfredsstillelse å både oppdage, - og å stå for en så storartet fremførelse som det Ghielmi ga oss.

Korklang. Nokså samtidig med Bachs pasjoner tåler verket sammenligningen. Selv om formatet er mindre, er følsomheten i uttrykket, selve evnen til musikalsk innlevelse, like sterkt til stede. Og det som finnes av emosjonell nærhet til pasjonshistorien er et takknemlig grunnlag for det Ghielmi gjør i sin håndtering av musikken. Han er tilsvarende til stede i dramaet, og bruker kor og orkester som en uhyre fleksibel fortellerstemme.

Sjelden har vi hørt korklang og –temperament så sterkt formet opp mot det vi her trygt kan kalle budskapet. Oslo Kammerkor imponerte med sin fleksibilitet, både klangvariasjoner og presisjon gjennom de heftige temposkiftene imponerte stort. Sammen med det italienske ensemblet La Divina Armonia hadde de på begrenset tid skapt en fantastisk helhet som stod seg gjennom hele verket. Et så lite kor og tilsvarende ensemble er lett å gjennomskue, her var det en glede å søke seg inn i detaljene.