«Verdens nest kuleste forestilling» er mer langdrygt enn morsomt

Skuespillerne elsker å stå på scenen, men vet aldri hva neste scene blir. Det er det du som bestemmer. Improvisasjonsteater har et lett fryktinngytende konsept. Sjansen for å drite seg ut er stor, men desto morsommere når det faktisk fungerer. Når Det Andre Teatret inviterer hele familien til impro-show flytter de det fra studentkro/pub-scene-settingen denne type forestillinger som regel finner sted, til selveste Riksteatret.

I premierelokalene i Nydalen med bratt amfi og avstand til scenen er det som om noe av nerven og kjernen ved improvisasjonsteatret forsvinner, nemlig det uformelle. Er det en improvisasjon som ikke fungerer og ender ut i ingenting, stiger kleinhetsfaktoren til uante høyder. Som om lista på en «ekte» teaterscene blir hakket for høy og hindrer det slentrende og befriende i at det å dumme seg ut egentlig ikke spiller så stor rolle. Turnering rundt i landet til mindre scener, vil forhåpentligvis fjerne noen av de hemmende nervene som var tydelig under premieren.

Langdryge scener

Noen publikummere blir ved et par anledninger dratt opp på scenen, men først og fremst er vi invitert til å rope ut temaer som skal utspille seg. Vi innlemmes umiddelbart i de klassiske teatersportøvelsene: Snakke i kor som et tre-hodet troll, en av skuespillerne er stemmen til alle, eller spille ut en scene med replikker som ikke inneholder bokstaven S, for å nevne noen. Her vil forestillingene variere veldig fra kveld til kveld.

På premieren kunne tempo og antall scene-skift med fordel vært skrudd opp. Litt for mange improvisasjoner blir mer langdryge enn morsomme. Skuespillerne i Det Andre Teateret utfyller hverandre med mimikk og dialektvariasjoner, men jeg savner at de spiller på flere strenger. De benytter seg lite av karikert kroppsspråk, som kan være en kilde til stor underholdning og variasjon i de ulike scenene. De få gangene dette gjøres, er også de som appellerer mest til de minste.

Med en nedre aldersgrense på 5 år er lange verbale utredninger vanskeligere å henge med på. Lyd og lys spiller fint med og bidrar til stemningsskifter, men impro-gruppa redder seg litt for mange ganger inn med prompe-humor. I scenen der parodiering av Ibsens «Et dukkehjem» går langt over hodet på barna, legges det på prompelyder ved enhver replikk. Det er effektivt, men hakket for lettvint når det kun fungerer som en lydkulisse og ikke blir til noe det spilles opp under i historien.

Premierenerver

Improvisasjonsteateret strekker seg helt tilbake til middelalderen og Commedia dell' Arte. Selv den seriøse teaterguruen Stanislavskij så at det kunne være forløsende i treningsprosessen for skuespillerne. Mens Keith Johnstone moderniserte det på 60-tallet med øvelser kalt teatersport. Du trenger ikke å ha dekning for det du gjør, mer enn å være en god skuespiller handler det om oppfinnsomhet og timing. Det er ingen tvil om at Det Andre Teatret er en sammensveiset gjeng som har mye underholdene absurditeter å by på. Når premierenervene har lagt seg, kan de forhåpentligvis få frem mer av meningen med improvisasjonsteater: Få oss til å senke de sosiale hemningene, lytte til andre, bli mer spontane og tilstedeværende – og le.

LES OGSÅ:

• – Bestialitetens historie forsvinner i brytekamper

• Riksteatret gjør Peer Gynt fra kjøkkenbenken

---

Improteater

• «Verdens nest kuleste forestilling»
• Kunstnerisk ansvarlig: Mats Eldøen – Det Andre Teatret
• Regi: Tony Totino
• Produsert av Riksteatret i samarbeid med Det Andre Teatret
• Med: Åtte skuespillere som alternerer, med fire medvirkende hver kveld.
• Lever ikke helt opp til reklamen om å være «en underholdningsbombe for hele familien»
• Anmeldt av Kjersti Juul

---