Vakkert, dypt, brutalt

Fenomen er et fryktelig ord. Noe som ligger et sted bortenfor oss, noe som skjuler seg og som vi ikke helt får grepet på. Vi bruker det når vi ikke har ord for hva vi ser og hører. Noe som gjør at vi slipper å si mer. Om for eksempel Daniil Trifonov.

Melankoli

Nå spiller han ­Rachmaninov. Det vil si, han spiller sin lengsel, sin melankoli.­ Og det med en sjelelig erfaring som grenser til det overjordiske. Og likevel er det jordisk, lengselen er jordisk. Ingen melankoliker er mer lengtende enn Rachmaninov.

LES LIVET LÆRT MED LIV GLASER: Flyktet fra Norge som 7-åring

Trifonov er hans nye «stemme» inn i en forvirrende tid, den er ren og den er som et fyrverkeri. Begge trengs for å komme til bunns i en av den klassiske musikkens store følelsesmennesker. Altså ikke sentimentalt.

Mor og far

Han velger variasjonsverkene – Rapsodi over et tema av Paganini for piano og orkester, pluss Corelli- og Chopin-variasjonene. Og sitt eget verk Rachmaniana. «Jeg var 18 og hadde vært i USA i tre måneder, for første gang vekke fra mor og far. Jeg ble tatt av en voldsom lengsel, og så skrev jeg den av meg – med Rachmaniana, en uendelig takk til Sergei Rachmaninov som er god å ha når sinnet synker ned i melankoli», sier han i et intervju.

Noen har vært der før.

Uten løyer

Paganini-variasjonene er et demonisk vanskelig verk å spille, enn si tolke. Den kan gjøres til sirkus – eller, under de riktige fingrene, til et epos som tar verdenssmerten opp i seg.

LES ANMELDELSE: «Dristig grep under Ultimas avslutningskonsert»

Trifonov er i det siste. Alvoret i denne utgaven er så dypt og inderlig og uten løyer at det minner oss om hvor vakkert, dypt og brutalt livet synger. Ung alvor slår dypere og vakrere inn enn resignert alvor.

Heldigvis.

Som krystall

Hvis musikk kan måles i centimeter, er hele meteren på plass i disse innspillingene. Paganini-variasjonene, som overfladisk hørt fort kan fremstå som en «kasse» med små­biter, kan lydhørt hørt gi bilde av et rikt og fullbrakt menneskeliv.

Følg oss på Facebook og Twitter!

De tekniske utfordringene ­møter ­ingen motstand hos Trifonov, heller ikke poesien og det vanskeligste av alt, livet i de rolige passasjene, som krystallklare som alt det andre.

Aldri opplevd

Sjeldnere spilt er Chopin- og Corelli-variasjonene (La follia-variasjonene). Merkelig nok.

Kanskje er det nettopp nå –med Trifonovs deilige tone – at de avmålt skjønne Chopin-­variasjonene kommer til sin rett. Det er, og det skal sies, lett å spille Rachmaninov i senk – det er bare å klemme pedalen helt ned og la det sveve. Da Daniil Trifonov vant Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva for tre år siden, utbrøt jurymedlem Martha Argerich: « ... også dette anslaget, som kan være like mykt og ømt som demonisk. Jeg har aldri opplevd noe lignende.»

Det er nettopp det.