De siste årene synes Disney å være særlig hissige på å få valuta for investeringene sine, se bare på hyppigheten av Star Wars- og Marvel-filmer (og ditto klær, plastleker og annet kram) etter at selskapet kjøpte rettighetene. Aladdin er årets andre live action-oppdatering av egne klassikere, etter Tim Burtons svake og forglemmelige Dumbo-variant fra mars. Og i sommer blir det «ekte» kattedyr i en ny Løvenes konge.

Monte Cristo og McDonalds

Aladdins reise til 2019s flersalskinoer er både snirklete og snorrett: Historien om fattiggutten som fant ånden i lampen og fikk moralske refleksjoner om livsvalg og ønsker på kjøpet, var ikke et av de originale Tusen og én natt-eventyrene, men ble lagt til av den franske oversetteren Antoine Galland i 1704.

Den foretaksomme gatesmartingen har vært hovedperson i lyriske dramaer, pantomimestykker, scenemusikaler og filmer og årets variant er altså en nyinnspilling av Disneys helaftens-animasjon fra 1992. Her var Aladdin en brystmuskuløs smukkas med ansiktet til Tom Cruise og personligheten til Indiana Jones. Handlingen lånte sitt «fange på hevntokt»-motiv fra Greven av Monte Cristo, og skurken Jafar var basert på den onde dronningen i Tornerose.

Robin Williams, på høyden av komikerkarrieren, hadde stemmen til lampeånden og gjøglet freidig – særlig til animasjon å være – med improvisasjoner og parodier. Williams gjorde rollen med forbehold: At Disney ikke skulle utnytte filmen og rollefiguren til å selge plastleker og McDonalds-menyer. Selskapet brøt løftet umiddelbart.

LES OGSÅ: Ein generasjon vaks opp med Star Wars, og ein annan vaks opp med Ringenes Herre og Harry Potter på lerretet. Dagens unge veks opp med Avengers – det er ikkje ille.

Uoppfinnsom

Å gjenta rollen med både stemme og kropp synes som en umulig oppgave, men det er usikkert om Will Smith gjør så godt han kan i den uoppfinnsomme og glatte nyversjonen. Aladdin, denne gang spilt av den kristne egyptisk-kanadieren Mena Massoud, ligner fremdeles Tom Cruise, med et konstant kjekkas-hevet øyenbryn under rause mengder hårvoks. Den godhjertede prinsessen har styreroms-sanksjonert utringning, skurken akkurat passe ville øyne.

Musikalnumrene spenner mellom akseptable og trettende. Sangene er de samme som i originalen, men fremført av de unge skuespillerne med tidsriktig knekk i vokalen, alminneliggjort av Idol andre talentshows. Gategutten og prinsessen forelsker seg, men har påfallende dårlig kjemi. Av og til skimtes konturene av de velkomponerte foreleggene og et budskap om grådighet og det umulige i å få oppfylt sine ønsker, men det dårlig porsjonerte manuset halter og snubler. Dialogene er keitete og setningstunge.

LES OGSÅ: Forfatter Maja Lunde er fornøyd med at hennes bok nå blir den første barnefilmen om krigen i Norge.

Produkt

I utgangspunktet synes britiske Guy Ritchie (Snatch) som et riktig valg til å skildre en småkriminell ynglings triksing og fiksing i storbyen, men her ingen av hans kvikke kjennetegn. Filmen er blottet for personlighet og fingeravtrykk, varemerket er det eneste som teller. Sjarmen tilsvarer en kjederestaurants: ikke totalt fraværende, aldri hjertelig.

På sitt beste (som i for eksempel Frost) får Disney publikum til å glemme hva som er kjernevirksomheten: Knallhard forretningsdrift der filmene fungerer som reklamer for de egentlige produktene, altså klærne og plastlekene.

Aladdin gjør lite for å skjule sin industrielle og kyniske tilblivelse.

Av: Einar Aarvig

kultur@vl.no