Det store fellesskapet

På verdspremieren til Avengers: Endgame er både eg og min 12 år gamle son så nervøse at vi knapt snakkar til kvarandre. Sidan vi saman såg Ant-Man på kino i 2015, har vi sett alle dei 21 filmane som er lagd i Marvels superheltunivers frå 2008 og til no. Vi har venta i nokre år på denne grandiose finalen. Vil universet no rakne? Vil nokon av dei sentrale karakterane døy? Vil filmen rett og slett vere dårleg?

Etter berre ti minutt begynner eg å gråte.

Varme og ekspansjon

Om du liker superheltar eller ikkje, årets Avengers: Endgame og fjorårets Avengers: Infinity War er nokre vår tids største underhaldningsfilmar. Endgame er den 22. filmen i rekka av Marvels samanhengande filmunivers. Den hadde verdspremiere denne veka, og vil truleg slå alt av filmrekordar. Det gjer den etter at tidlegare filmar i serien har gjort det same før den.

Det var ein generasjon som vaks opp med Star Wars, og det var ein generasjon som vaks opp med Ringenes Herre og Harry Potter på lerretet. Dei filmane verker utdaterte no, ein skjebne som råkar dei fleste filmar som har spesialeffektar som sentral bærebjelke. Truleg vil det råke Marvels univers òg. Men om dei toler tidas tann betre enn sine massive, kapitalsterke forgjengarar, har det å gjere med den sterke varmen som strålar frå Marvels univers og korleis universet alltid ekspanderar.

LES MEIR: Er det lov å etterlyse mer sjel og personlighet i en actionfilm i 2018 enn Mission Impossible?

Overvektige superheltar som gret

Det er vanskeleg å prøve forklare alle trådane som skal bindast saman med Endgame. Infinity War slutta med at skurken vann og halvparten av alle skapningar og heltar i universet vart utsletta. Årets film har inga lettvint løysing på dette traumet, verken for dei gjenlevande heltane på lerretet eller for oss i kinosalen. Sjeldan har du sett eit så sorgtung og langsamt filmspråk i ein underhaldningsfilm som Endgame har i sin første time. Det i seg sjølv viser korleis Marvels beste filmar tør å utfordre sjangeren og forventningane våre. Når Luke Skywalker fekk kutta handa av og vart fortalt at Darth Vader var far hans, rokka ikkje dette nemneverdig ved korleis George Lucas fortalte sin siste Star Wars film i 1983. Men i 2019 får vi superheltar som gret, legg på seg fleire kilo inne på låste rom, eller beint fram gir opp.

Marvels filmunivers har utvida seg sakte, men sikkert. Dei har hatt sine feilskjær, og sine overraskingar. Felles for alle dei 22 filmane, er korleis dei har tatt vare på ein medmenneskeleg varme. Captain America blir aldri kvitt melankolien og sorga over alt som har gått tapt. Iron Man slit med angst og hjarteproblem, Ant-Man med besøksrett til dottera, og Black Widow med traume. Om og om igjen er det i fellesskapet med dei som er annleise at slike problem og hindringar blir overvunne.

I andre filmar og tv-seriar blir slikt fort borte i episke slagscener eller koreografert vald. Men som produsent for, og ein av hjernane bak, Marvels filmunivers, Kevin Feige, seier det: Utfordringa var heile tida å ikkje gå seg vill i spesialeffektar og action. «What the filmmakers need to do is not get lost in all of that and to focus on the great character work.»

HAR DU LEST: Den gamle fortellingen om sirkuselefanten Dumbo som lærer å fly, er blitt oppdatert av Disney. Men livsvisdommen er fortsatt overflatisk.

Filmmagi

Det sterke limet i Infinity War og Endgame, er banda som er knytt mellom karakterane og oss i kinosalen.

I ei tid der TV–seriar blir hylla over ein låg sko, og der det blir klaga over talet på superheltar på lerretet, er det verdt å hugse på dette: Filmar som Infinity War og Endgame er underhaldning du berre kan drøyme om å få oppleve som barn. Her er karakterar du kan følgje gjennom år, linjer og tematikk som vibrerar og engasjerar i samtalar og på nettfora lenge etter siste scene. Fellesskapet som er skapt i dette universet vil bli ståande.

Eg prøvde å skjule tårene mine da filmen var slutt. Sonen min sa han hadde lyst til å gråte, men fekk det ikkje til. Eg er takksam for at eg fekk oppleve dette universet saman med han. Min barndoms teikneserieheltar vart hans. Og eg fekk ta del i hans barndoms filmmagi.