Tabu som ­tirrer

Skrives det fattigromaner i Norge? spurte vi her i avisen for godt og vel et år siden. Birgit Alms debutroman Endelig skal vi le konstaterer at ja, det gjør det.

Kjære Gud, jeg har det godt?

«Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått», synges på mange sengekanter i Norge. Men ikke hos Elinor Nor i romanen Endelig skal vi le. Som hun sier selv: «Og selv om jeg vil at Ungen skal forstå at han tross alt tilhører et privilegert mindretall her i verden, født inn i et hav av muligheter, synger jeg ikke slike sanger for ham, for det funket jo ikke for meg.»

Elinor Nor er et norsk tabu: Hun er fattig. Arbeidsledig, alene­mor, religionshistoriestudent via Nav-systemet. Smertelig klar over sin egen situasjon søker hun Ungen inn ved Steiner­skolen på Nordstrand i Oslo og flytter inn i en rønne. Derfra, midt i velstanden, skildrer hun det som det er så lett å lukke øynene for: Hverdagen når du har et barn å forsørge og bare en hundrelapp å gjøre det på de neste fire dagene.

LES MER: Bibliotekarer bekymret over ny strategi

Konkret troverdighet

Alm skildrer denne tilværelsen med konkret troverdighet. Hovedpersonen Elinor er stolt og samtidig smertelig presis i sine analyser av menneskene rundt seg, men til tider nesten paranoid i de samme beskrivelsene. Hun nekter å gå på Fattighuset, vil klare seg selv, men innrømmer samtidig litt smånasking (type mandler i løsvekt på Kiwi). Der de privilegerte drømmer om hytte uten innlagt strøm og vann, vet Elinor hvordan det er å leve slik.

Lite skjer

Endelig skal vi le er en roman uten sentrale vendepunkt, og svakhetene ved den handler om manglende drama­turgisk oppbygning. Språk og beskrivelser er gode, derfor er det overraskende at så lite skjer. For Elinor står alt på spill hele tiden, fra dag til dag, men denne livsbeskrivelsen mangler en retning, at noe står frem som viktigere enn noe annet. Kan hende er det tilsiktet, men det er likevel et savn.

LES OGSÅ: Bibliotekarene har fått mer å gjøre, mindre penger

Forskjell

Gud/gud har vendt det døve øret til, konstaterer Elinor. Gud er et slags halmstrå hun klamrer seg til blant musefeller og mugg. Et halmstrå hun veksler mellom å holde varsomt rundt og frese til. For det stemmer aldri helt: «For Gud er vi alle verdt akkurat like mye. Det kan være vanskelig å fatte, men i henhold til min barnetro er det sant. Likevel, det er vanskelig ikke å se at det er forskjell på folk.»

Følg oss på Facebook og Twitter!