Støyende ­underbuksehumor for de minste

Det er helt greit med prompe­puter og vitser om det som renner ut av bakenden vår. Men en animasjonsfilm på halvannen time må ha mer innhold enn do-humor. Det ser det ikke ut til at skaperne av den første filmen bygd på barnebøkene om Kaptein Supertruse har skjønt.

Nå kunne man tro at hovedpersonen er den sinte rektor Krupp som forvandles til Kaptein Supertruse og utfører en fantastisk redningsdåd slik vi har sett så mange andre superhelter gjøre i diverse tegneserier­ og -filmer. Men aktørene som driver hendelsene framover, er skoleelevene Harald og Thomas. De går på Jerome Horwitz skole, en undervisningsanstalt som tar oppgaven med å lære barna fakta­kunnskap – særlig naturfag – så seriøst at estetiske fag skyves ut på sidelinjen.

Dermed møter guttungene liten­ toleranse for sin lidenskap: Å skape sin egen tegneserie ved navn Kaptein Supertruse og å få andre til å le. Det siste gjør de ved å finne på rampestreker i det skjulte, noe rektor Krupp gjør sitt beste for å bevise at de står bak.

Hypnose

Visst finnes det noen artige filmscener som får en til å humre, som da guttungene til sin overraskelse lykkes i å hypnotisere rektor og forvandle ham til sin tegneseriehelt – kaptein ­Supertruse – ved å kle ham i underbukse og rød supermannkappe. Den sinte voksne blir til forveksling lik en livlig og energisk unge. Det kunne jo blitt riktig bra.

Men det skuffende er at filmen aldri presenterer en klar handling ut av dette. Snart dukker det opp en ny naturfaglærer på skolen – professor Plopp Bommelibom Bæsjebleie – med et så ­komisk utseende at alle ler av ham. Hans store prosjekt er å trylle vekk all latter. For å lykkes med det, har han skaffet seg et våpen som kan brukes til å forstørre og forminske mennesker.

Kaptein Supertruse skjemmes av en rotete handling der stadig nye påfunn og sketsjaktige scener renner ut som den rene diaré. Hallelujakoret framføres sågar med ordet bæsjebleie i teksten.

Støyendemas

Animasjonsskaperne er tydeligvis livredde for å roe ned. De pøser på med støyende sekvenser der en armada med doer og do-roboter spiller en ubegripelig rolle.

Det hjelper heller ikke på opplevelsen at skuespillerne Jan Gunnar Røise og Hasse Hope tolker stemmene til Thomas og Harald i samme masete stil som animasjonen legger opp til. Og nettopp idet de to utbryter at dette­ er «hysterisk morsomt», tenker jeg at da har regissør David Soren sannelig ikke opplevd mye moro i livet.

Noen spinkle forsøk gjør filmen på litt filosofering mot slutten, som da Harald og Thomas omsider finner ut at de kan være venner selv om rektor plasserer dem i hver sin klasse. Eller da guttene skjønner at ensomhet kan være årsaken til overlærer Krupps jevnt dårlige humør.

Kaptein Supertruse går rett inn i den tilbakevendende diskusjonen om hva vi gir barn og barne­barn av litteratur- og filmopplevelser. Et sedvanlig argument fra mange voksne, hvis man innvender at kvaliteten ikke er god nok, er at «jamen, ungene liker det jo».

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER  ]

Velg andre filmer

Hva skal man da se etter i barnefilmer? Iallfall bør handlingen være tydelig og gripbar. Det borger også for kvalitet når hovedpersonene settes på prøve og får kjenne på ulike følelser som redsel og sinne.­ Små og store kinogjengere blir skikkelig engasjerte hvis personene på lerretet likevel våger å gå inn i det vanskelige og seirer til slutt.

Nettopp nå i juni gir kinoen oss en utmerket anledning til å teste ut et par andre, langt bedre animasjonsfilmer for samme aldersgruppe.

Den ene er Richard Storken, en familiefilm med originalmanus av iransk-tyske Reza Memari, som selv måtte flykte fra Iran til Europa. Historien handler om spurven Richard som mener han er en stork. Men ingen tror at han kan klare å fly helt til Afrika for å finne igjen storkefamilien som har adoptert ham.

Det flotte her er at handlingen raskt utvikler seg til et forståelig prosjekt der den lille spurven Richard får hjelp av en ugle og en undulat til å komme seg til Afrika – mot alle odds. Her finnes ­humor, utvikling av vennskap og spenningsscener godt tilpasset målgruppen.

Like severdig er Milo – månens vokter, som rommer en vakker skapelsesfortelling utført i en original animasjon. Her møter vi en magisk verden der Milo, en rampete faun, blir valgt til å passe på månen. Men på sin aller første dag som vokter klarer han å miste den.

En underjordisk ­demon utnytter Milos katastrofale start som vokter og stjeler attpåtil solen. Uten månen og solen finnes det ingen balanse på jordkloden. Dermed må Milo lære seg å samarbeide med den sarte­ piken Glimt og med tøffingen Solar, solens vokter, for å berge universet fra fullstendig kaos.

Begge filmene lykkes i å la seeren oppleve et bredt register av følelser. Til sammenligning kommer Kaptein Supertruse seg aldri ut av analstadiet.