Orgelskimmer og jordmystikk

Det er ikke gallaverk av Bach, ikke Franck, ikke Mozart, ikke ­Widor – men Geirr Tveitt og Edvard Grieg. Ikke Toccata og Fuge i d-moll, men Griegs Ballade, hans «betydeligste» verk for piano, så knyttet til pianoklang at en orgelversjon knapt var tenkelig, hvem tør? Naturligere er det å tenke seg Tveitts Hundrad hadingtonar for stort orkester, orgelet kom jo i sin tid inn som et substitutt for kirkeorkesteret, som det ble for dyrt å ha gående: Én mann gjorde jobben for ti.

Åpner seg

Grieg og Tveitt skrev ikke for orgel, det kan det være mange grunner til. Men Asheim er blant de nysgjerrige­ i landet, han har «oversatt», det vil si arrangert, de to ­kjente verkene med stor ømfintlighet overfor originalene. Særlig Tveitt. Hvor vellykket det er å oversette Griegs alvorstunge Ballade vil det i hvert fall være to meninger om. Det er noe med Grieg-pianoets «vertikale­» tanke­gang som ikke finner seg helt til rette i Asheims vakre nok, «horisontale» orgelføring. ­Plata er ny, jeg vil gi Grieg sjansen gjennom flere runder, det kan jo åpne seg, det sinnet ikke umiddelbart fanger.