Trodde hun skulle dø. Det endret livet.

– Jeg stritter imot, alt jeg kan. De gamle vanene har en sterk dragning. Men jeg vil ikke gli tilbake. Jeg vil beholde denne følelsen av at alt står på spill, erkjenner Catharina Chen (39).

Hun begynte å spille fiolin da hun var fem. Kom inn på Barratt Due da hun var åtte. Ble invitert til å spille med de store orkestrene før hun var ti. Uunngåelig ble hun omtalt som et vidunderbarn. 

Jenta ofret det meste for å øve. Det ga resultater. Hun ble konsertmester i Den Norske Opera og Ballett som en av de yngste i orkesterets historie. Har vært solist på de største scenene verden over, og spilt med de største stjernene, som Midori, Andsnes og Perlman.

Men alt var i ferd med å ende brått for elleve år siden.

«Nå dør jeg»

Romjula 2014: Catharina og hennes daværende kjæreste har tilbrakt en weekend i en tretopphytte. I bilen på vei hjemover snakker de om dagligdagse ting. Og de planlegger nyttårsfeiringen.

– Plutselig ser vi en trailer komme inn fra en påkjøringsrampe fra høyre. Vi er tydeligvis i blindsonen hans, for han svinger bare ut. Det er en veldig lang bil, så vi kan ikke bare bremse oss inn bak. Min kjære tenker raskt og bare gasser på, over og ut i motsatt kjørefelt. Det kommer biler imot og han kaster bilen tilbake inn foran traileren. Fordi det er vinterføre begynner bilen å spinne. Vi sneier borti en bil, treffer autovernet, blir kastet opp i lufta og treffer et tre. De to-tre sekundene det pågår, tenker jeg at nå dør jeg. Og hvis jeg overlever, kan jeg sikkert ikke spille fiolin mer. 

En sjokkskadet og gråtende Catharina hører at kjæresten spør: «Cath, lever du»? 

Begge er skamslåtte og skadede. Folk som samler seg rundt vraket gjør store øyne når de ser at de lever.

– Vi hadde englevakt. Bilen vår ble ihjelslått. Ikke vi.

Følte seg fanget

Catharina Chen beskriver hendelsen som «hundre prosent vendepunktet i sitt liv».

– Jeg var en happy go lucky-jente før dette skjedde. Nå ble jeg en melankolsk, ettertenksom og sårbar person. Jeg følte meg fjern og ensom. Klarte ikke å forholde meg til overflatiske ting. Utviklet et språk som var vanskelig for andre å forstå. Jeg tenkte mye på at jeg kunne dødd.

Tre år etter ulykken var stjernefiolinisten så sliten at hun måtte ta et års pause fra jobb. Hun var utbrent. Følte seg fanget av alles forventninger og kravet om perfeksjon.

– Jeg måtte bli fri. Jeg trengte å bygge opp den muskelen som gjør at man ikke bryr seg om hva andre mener. Jeg lærte å lytte til min indre stemme. Ga slipp på egoet. Ja, jeg vet, sier hun med et glis: Alle klisjeene stemmer.

Flink pike-syndrom

Catharina dro på en lang tur til Afrika. Spilte på skolekonserter i stedet for konserthus. Søkte mot intime settinger.

– Det gjorde noe med meg. Jeg elsker å spille for barn. De gir så ufiltrert og ekte respons. Musikken skaper en kontakt fra sjel til sjel. Det er det jeg ønsker å oppnå.

For hennes egen del ble møtet med barn også et møte med den hun selv var i oppveksten. Hun husker hvor rart det var for henne at de andre barna på barneskolen ikke visste hva de skulle bli når de ble store. Selv hadde hun alt planlagt. Hun var allerede en stjerne.

– Jeg er ekstremt takknemlig for alle mulighetene jeg har fått i livet. Samtidig vet jeg at jeg takket ja til mye som handlet om å oppfylle andres forventninger. Jeg led av flink-pike-syndromet, ønsket å prestere og gjøre alle andre fornøyde. Dette måtte jeg endre på. 

– Hvordan?

–  Jeg hadde alltid hatt mål, vært på vei mot noe, hatt prosjekter. Jeg trengte å stoppe opp, være ærlig med meg selv og stille alle de ubehagelige spørsmålene. Jeg måtte det, for å bli uredd og frigjort. Det har gjort at jeg er blitt god på å trives i eget selskap, noe jeg var dårlig på før.

Min religion

Som barn øvde Catharina Chen fra tre til fem timer om dagen. Nå går det mer i rykk og napp: Hun kan ta en dag fri, men hun kan også spille fiolin i ni timer en dag. 

– Tiden er blitt så viktig for meg. Tid vekk fra fiolinen. Tid til å hvile, tid til refleksjon, tid til takknemlighet. Det er så fort gjort å begynne å ta ting for gitt igjen. Det kjemper jeg imot. Jeg vil fortsette å føle meg heldig over noe så enkelt som å våkne opp, ta en dusj, gå dit jeg vil, ha gode samtaler, være fri for smerte. Health is wealth, heter det på engelsk, og det er hundre prosent sant.

– Hva er blitt mindre viktig for deg?

– Status. Før var jeg veldig opptatt av hva andre tenkte om meg. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg er mer opptatt av å følge hjertet. Musikk handler ikke om å spille korrekt, men om å nå fram til mennesker. Det er mitt kall. For meg er fiolinen en forlengelse av kroppen min, og jeg formidler meg selv med den. Musikken er min religion, den gir meg en følelse av å dele noe hellig, noe som har helbredende kraft.

«Hjertet mitt skriker»

Vårt Land møter Chen til intervju på hennes gamle stamcafé, der kelnerne spør om hun skal ha «det vanlige». Noen uker tidligere har vi hørt henne spille på en intimscene i Oslo sammen med Håvard Gimse og Levi Henriksen i en forestilling skrevet for Holocaust-senteret. 

– Den handler om friheten vi kanskje tar litt for gitt. Om det å puste uten angst. For meg er dette oppdraget veldig meningsfylt. Hjertet mitt skriker etter å gjøre sånne ting. Det er så mye i vår tid som minner om opptakten til forferdelige ting som har skjedd tidligere i historien. Jeg håper at vi kan være med å vekke folk. Vi må verne om den friheten vi har. Friheten til å elske hvem vi vil. Friheten til å gå en tur i parken helt alene rundt midnatt, slik jeg elsker å gjøre, sier Catharina Chen.

– Tenkte du over disse tingene før bilulykken?

– Jeg trengte en sånn opplevelse. Hundre prosent. Det er trist, men jeg trengte det både for å forstå hva jeg har og for å lære å leve meg inn i andres lidelse. Nå håper jeg at jeg kan leve sånn at jeg ikke trenger å få en vekker til.

– Når det er så små marginer i livet: Tror du alt er tilfeldig, eller er det en høyre makt som har en finger med i spillet?

– Jeg tror ikke det er tilfeldig. Jeg er en spirituell person og ser tegn overalt. Så jeg tror det var meningen at jeg skulle lære noe i den ulykken. Og nå er oppgaven å ikke glemme det.