Nytt storverk av Edvard Hoem

I lys av det siste årets litterære debatt om Vigdis Hjorths bruk av egen familiehistorie – som andre i familien hennes kaller misbruk – er det fascinerende at Edvard Hoem leverer et fjerde bind i sin slektskrønike om Slåttekar Knut Hansen og Serianna Nesjes etterkommere uten én kritisk røst fra egen slekt, meg bekjent. Det kan ikke bety annet enn at Hoem har gravd etter svar på etterrettelig vis, og med et ønske om å fortelle­ historien slik den var. Skjønt, som han selv skriver i etterordet, Liv andre har levd er en fiksjonsroman, men den er «based on a true story».

Romanserien er blitt en stor historie i alle betydninger av ­ordet. Liv andre har levd (glimrende tittel!) etterfølger de tre romanen Slåttekar i himmelen, Bror din på prærien og Land ­ingen har sett. Mange har lest en eller flere av bøkene og kjenner familietreet, men boken kan også fint leses som selvstendig roman.

Tragedie

Liv andre har levd åpner med at Eilert Knudtson på slutten av 1920-tallet reiser fra Canada for å besøke søsknene sine i Norge for første gang på mange år. Broren Anton Edvard (han som mot sin vilje ble sendt bort til en annen gård som liten gutt) har sønnen Lars, som ønsker å bli med onkelen sin tilbake til Canada. For det er noe som sliter i Lars, han vil bort fra Norge og skape seg et annet, bedre liv som utvandrer, han også.

Etter å ha tatt Amerika-båten sammen med Eilert, og ankommet Alberta-prærien, forstår Lars at livet heller ikke der vil bli enkelt. Lars forstår ikke hva som skjer med ham, med et sted sier han til en av døtrene til Eilert at han «kjemper mot tungsinnet». Og Canadas utmark i 1930-årene var både feil tid og sted å slite med psyken. Fra da blir Lars liv en sammenhengende tragedie.

LES FORFATTERINTERVJU: Slektskrønike med himmelhåp 

Strev under solen

Heller ikke Eilerts liv blir enkelt. Tørke og fallende kornpriser gjør at han stadig må skrive til departementet for jordbruk og be om utsettelse på gjeldsnedbetalinger. ­Eilert strever i vei under solen på åkerlappene sine i Canada. Han har flere barn, blant annet Ruby som har Downs syndrom.

Hoem forteller også denne gangen om en lang rekke andre personer fra familietreet, og ikke få av dem går ut av historien underveis. Det er likevel historien om Eilert som er stammen i romanen, som veksler mellom Canada og resten av Hoem-slekten på Møre. Der hjemme får de etter hvert høre om Lars sin tilstand, og mannen som dro for å skape seg et annet liv, kommer snart hjem som et vrak.

Detaljer og fremdrift

Hoem må kombinere en blanding av historisk detaljrikdom med nødvendig fremdrift, for i Liv andre har levd er det mange tiår som skal dekkes. Det gir av og til leseren følelsen av at ting går for sakte, og at Hoem har gitt seg i kast med for mange karakterer som han skal fortelle for mye om. Andre ganger oppleves det som om Hoem forserer historien for å rekke over alt.

Utbyttet er at man ved endt lesning har fått dokumentert de vesentligste livshendelsene fra to grener av en familie med et stort hav imellom. Det har vært tørke, det har kommet regn, barn har blitt født, de har giftet seg, noen har dødd, det har vært en verdenskrig og til sist er både Eilert og Anton Edvard gamle.

Liv andre har levd viser hvordan mennesket forsøker å navigere i rommet mellom de tilfeldige forutsetninger man er underlagt, og den lille grad av autonomi som finnes her på jorden. Anton Edvard ble plassert på en gård han siden ikke følte han kunne flytte fra. Lars trodde han også kunne gjøre spranget over havet til det andre, bedre livet, men det fantes noe i ham som han ikke kunne unnfly, og som til sist dro ham under.

Et annet liv

Eilert tenker et sted i boken at han egentlig tilhører byen, Calgary, og ikke jordbruket, hvori han sliter hver eneste dag. Han kunne levd et annet liv, det livet andre har levd – i byen. Mot slutten av livet flytter Eilert til datteren sin i byen, Eileen, men han må til det siste passe datteren Ruby hele dagen mens de andre jobber.

Edvard Hoem skriver i et enkelt språk, det er få utbroderinger eller språklige krumspring. Historien om slåttekar Hansens etterkommere er historien om livet slik det er; vi forsøker å bakse oss fremover mens historiens virkelige krefter tygger oss rundt.