Lasse Thoresens Ultima-åpning er viktig, men i overkant programmatisk

Med Lasse Thoresens «Lyden av Arktis» åpner overraskende nok Ultima årets festival med et programmatisk musikkverk i Oslo Konserthus. Skillet mellom «absolutt musikk» og «programmusikk» knyttes oftest til romantikken, der sistnevnte pekte mot noe utenommusikalsk som ble formidlet gjennom programtekster og andre kunstuttrykk i tillegg til musikken. På samme måte ledsages Thoresens multimediaverk av fotografier fra verdens nordligste punkt, og en programtekst som beskriver hva musikken skal utmale i de ulike satsene.

Lyden av Arktis

Det er nok heller uvanlig for en samtidskomponist å ty til noe så tradisjonelt som et programmusikalsk utgangspunkt. Men så er det heller ikke en vanlig foreteelse å skrive programmusikk over det arktiske landskapet. Hvordan kan stillheten og naturen i Arktis fanges i musikken? Thoresens har valgt en helt konkret løsning i lydmalerier, og som det fungerer komposisjonen svært godt: Lytteren får høre arktiske vinder gjennom musikernes hvisking, sus av stille blåseinstrumenter og strykebuer i en så vidt hørbar rytme. Fuglesang hermes mangespektret i orkesteret, og stjernelandskap blir fanget inn i akkorder med is i klangen.

Kveldens orkester, Arktisk Filharmoni, utmerker seg med en nydelig klang, og en uredd tilnærming til musikken som overbeviser, selv om de virkelig kraftfulle partiene mangler. Verket oppleves ofte mer som et lydlandskap enn en komposisjon, og dette fratar ellers interessante partier musikalsk retning. På den annen side er det kanskje nettopp slik Arktis oppleves?

Også menneskene i de nordlige områdene har sin plass i «Lyden av Arktis»: Elementer av joik avløses av norske og russiske folkemelodier, noe som bidrar til en uvant sjangerblanding fra den ene satsen til den andre. Noen av elementene blir smått parodiske og sentimentalt folkoristiske, som når perkusjonisten i dress og slips lister seg en runde rundt orkesteret mens han som antatt sjaman slår på en runebomme med lyskuler i. Men lydene og klangene fascinerer likevel.

Programmusikk til hindring?

Underveis i konserten begynner jeg å reflektere over hvorvidt bilder og programtekst fremmer eller begrenser opplevelsen. I utgangspunktet opplever jeg at de mange inntrykkene utvider lytteopplevelsen fordi de musikalske bildene blir så tydelige. Det er tilfredsstillende å vite hva jeg skal lete etter, og jeg blir fornøyd med meg selv som skattejeger når jeg gjenkjenner fuglelyder, regndråper, samisk joik og norske folketoner.

Etter hvert innser jeg likevel at dette også styrer måten jeg lytter på, og dermed innskrenker musikkopplevelsen. Jeg tar meg selv i å se etter en fasit i fotografiene, og oppmerksomheten min skreller vekk delene av musikken som ikke passer inn i satsens uttalte tema. Kanskje det er derfor jeg ved konsertens slutt er usikker på hva jeg egentlig har hørt – musikkopplevelsen har vært for fragmentert, med symfoniorkester og bilder ispedd rebusløp og musikkstilistisk analyse. Detaljert programmusikk gjør meningen så overtydelig at det blir vanskeligere å åpne seg for musikkens eget uttrykk.

Klimatema

Med lån av folkemusikalske elementer og ulike historiske stiler, programmusikk og lydmaleri kan «Lyden av Arktis» oppleves som et romantisk verk i moderne forkledning. Og som et verk om klima passer det i grunnen godt inn i Ultimas tema «Traditions under pressure», slik det kommer frem i essayet i programhåndboken for årets festival. Ifølge filosofen Timothy Morton, er starten på slutten tidfestet til 1784, når James Watt patenterer dampmaskinen Med det begynner den industrielle revolusjon, og menneskene setter sine avtrykk på jorden.

Thoresens verk inneholder stilblanding fra nettopp romantikken og oppover, med elementer fra vidt forskjellig musikk som mild modernisme, samt tysk og norsk høyromantikk. Stilovergangene gir et sammensatt bilde av spenningsforholdet mellom menneske og natur, men som helhetlig musikalsk verk fungerer det ikke optimalt. Her redder det programmusikalske noe, ettersom den veileder oss når vi står i fare for å miste tråden.

Hamring i slagverkseksjonen

Som samtidsverk har «Lyden av Arktis» likevel mye å fortelle. Den alvorlige trusselen mot vår verden blir spesielt godt utmalt i et nydelig soloparti i cello og senere i parallelle melodier i de mørke strykestemmene. Nasjonalromantisk, mektig musikk blir satt opp mot uro i bassrekkene, et knirkende tannhjul i bevegelse mot verdens endelikt. Sluttsatsen blir smått teatralsk, med bilder av enorme havområder der pakkisen smelter og slås mot hverandre. Det hele blir avsluttet med statisk støy og hamring i slagverkseksjonen (misunnelsesverdig for enhver death-metal-trommeslager).

Tross det filmatiske, er bildene og musikken skremmende nok fordi det blir så tydelig at vår tids skrekkscenario er i ferd med å langsomt oppfylles. Det er merkelig å se dirigenten i de siste taktene – med armene i været fremholder han støyen, og blir i lysglimtene brått et bilde på mennesket som styrer mot verdens undergang med åpne øyne. «It’s the end of the world as we know it», sang R.E.M. lystig i 1987 – «and I feel fine». Og muligens er det slik slutten vil arte seg: fragmenter vi tidligere ikke har forstått i sammenheng munner ut i støyen av kollaps. Kanskje vi nettopp kunne trenge en tydeligere programtekst for å føle oss verre og innse hva som er i ferd med å skje.

LES OGSÅ

• Dutrons versjon av Requiem fremhever Mozarts melodiske suverenitet

• Lydkunstnere forsøker å få Gustav Vigelands spøkelse i tale under Ultima-festivalen

---

Lyden av Arktis

• Konsert, 12. september 2019
• Oslo Konserthus
• Komponist: Lasse Thoresen
• Christian Kluxen – dirigent
• Arktisk Filharmoni
• Trym Ivar Bergsmo – fotografi
• Tor Ditlevsen – lysdesign

---