Bøker

Kulturpessimisme på tomgang hos Kiøsterud

La oss håpe at «De første ordene» er siste holdeplass på det som framstår som et litterært blindspor.

De første ordene er avsluttende bok i en romantrilogi – tematisk supplert av tre essaysamlinger – utgitt over en sjuårsperiode av Erland Kiøsterud. I løpet av arbeidet har den erfarne forfatteren lodda dybden i den postmoderne tilstand, hvor de store religiøse så vel som ideologiske fortellingene om menneskets mål og mening, kollapser med Holocaust og faller i biter: «Vi har ikke lenger noen fortelling. Vi er omgitt av stillhet», som Kiøsterud skriver i essaysamlinga Stillhetens økologi (2019).

LES OGSÅ: Anmeldelse av Kiøsteruds «Åpenbaringen»

###

Påstander om pensjonatet

Med romantrilogien vil forfatteren utforske hva denne tilstanden gjør med oss, eller rettere sagt Christian, eieren av et nedslitt pensjonat ved Oslofjorden, hvor det ikke lenger bor gjester, bare hjemløse og flyktninger, som Christian og kona Magda-Marie, må forbarme seg over.

Det er litt uklart hvorfor flyktningene strømmer til, men Kiøsterud antyder at havet stiger og at Europa er ramma av borgerkrig. Den narrative konsekvensen er i alle fall at Henders verk (2015) og Åpenbaringen (2018) fylles av folk og skjebner, dramatikk og konflikt, uten at forfatteren rekker å følge opp skikkelig. De to første bøkene i stillhetstriologien virker både overlessa og uforpliktende, og aldri har vel heller forfatteren tillatt seg å være mer patosdryppende, der han på sjøloppustende vis gang på gang slår inn dører som filosofen Jean-François Lyotard og kompani demonterte og tok med seg under armen for femti år sida. Her et eksempel fra Henders verk: «et eller annet sted inne i denne forestillingen han hadde arrangert, skjulte stillheten seg, at han endelig var i nærheten, og at nå forstod han det. At han intet var». Det er forbløffende åssen en forfatter av Kiøsteruds kaliber kan la denne typen manierte påstander få stå i fred.

LES OGSÅ: – Jeg tror at folk sier «Gud» mye oftere enn de er klar over, sier Erland Kiøsterud

Verden gjør seg gjeldende

I årets roman er pensjonatet blitt revet, flyktningene er vekk og Magda-Marie død. Hele det litterære oppsettet framstår som langt mer forenkla og konsentrert: Christian bor aleine i ei koie inni skauen, sørger over konas bortgang, og kjenner seg utmatta av stillheten, som Kiøsterud stadig vekk terper på. Men i øyeblikk opplever også hovedpersonen nærvær og meningsfylde, ved at verden rundt ham «gjør seg gjeldende», som fengselsprest Kjell Arnold Nyhus skriver i si bok om stillhet, 40 dager og 40 netter (2018). I dagboks form får vi av Kiøsterud servert det Christian ser, lukter, hører: «Hvite skyer på blå himmel. Som for tusen år siden. De brune vannliljebladene vrenger seg i vinden. Jeg kløyver ved i boden. Bladene faller fra bjørketreet. Jeg bærer veden inn i koia, tenner i ovnen».

Hvorfor jeg trekker fram disse nokså alminnelige skildringene? Kanskje fordi Kiøsteruds høvdingeaktige stemme – som har vært så framherskende i de foregående bøkene – nesten ikke finnes i dem, og jeg som leser, endelig får litt albuerom. Den umiskjennelige kulturpessimismen er stadig vekk den samme, det får være, men betydningslagene står igjen mest som antydninger. På sitt beste kan Kiøsterud i disse konkrete naturskildringene minne om Annie Dillard og hennes befatning med insekter, dyr og planter, i den vakre boka Pilgrim at Tinker Creek (1974). Dillards øvelser i kunsten å se, gjør mer for min aktsomhet for artsmangfold og miljø enn tusen tilrop om den umistelige naturen, og den ødeleggende kulturen.

Et blindspor

La oss derfor håpe at De første ordene er siste holdeplass på det som for meg framstår som et litterært blindspor. At Kiøsterud vil la ideen om stillheten ligge og nå vende tilbake til den konsentrerte, konkrete fortellinga som han gjør så bra, i romaner som Det første arbeidet (2005) og Det som lever (2009). Fortellinga om fortellingas død, er jeg i alle fall lei av å høre på.

---

De første ordene

  • Roman av Erland Kiøsterud
  • Forlaget Oktober 2020

---

Les mer om mer disse temaene:

Erik Engblad

Erik Engblad

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker