I stillhetens makt

Da Erland Kiøsterud kom med romanen Henders verk for tre år siden, skrev Vårt Lands anmelder blant annet dette: «Eg tenkjer at det er år og dag sidan eg har lese eit så viktig norsk skriftstykke som dette.» Undertegnede kan dessverre ikke si det samme om årets oppfølger Åpenbaringen.

Som i Henders verk følger vi hovedpersonen Christian og kona hans Magda-Marie som driver et pensjonat på Holmen i Oslofjorden. Verden er preget av naturkatastrofer og kriger, og beboerne på pensjonatet er flyktninger som bor der gratis mot å hjelpe til med den daglige driften. Flyktningene tar imidlertid over mer og mer av styringen, mens Christian og Magda-Marie blir stående apatiske på sidelinjen. Samtidig trues de av et selskap som har kjøpt eiendommen og skal bygge badehotell der pensjonatet ligger. Det skal seinere vise seg at det er sønnen deres, Jonas, som står bak oppkjøpet av tomten.

Dagbokaktig

Åpenbaringen er fortalt i en knapp og dagbokaktig stil hvor fortidige hendelser rulles opp parallelt med de nåtidige. I korte passasjer møter vi personer fra Christians barndom som på ulikt vis er preget av stillheten, og som symboliserer hvordan den postmoderne virkeligheten har påvirket menneskenes liv.

Erland Kiøsterud skriver unektelig godt, og beskrivelsene av stillheten er både presise og poetiske. Han skriver blant annet: «Stillheten åpner seg i meg. Det ville vært galt av meg å si at jeg kjente meg fysisk truet, for det var jeg ikke, men kroppene som satt rundt meg var så utrolig nærværende. Jeg fant ikke det punktet inne i meg selv som jeg kjenner som meg.» Jeg blir likevel ikke særlig engasjert av historien, og sitter igjen med en følelse av å ha lest det før.

Overflatisk

Modernitet, tapet av verdier og en felles historie i den vestlige verden har blitt behandlet i litteraturen siden 1800-tallet, men det er ikke dermed sagt at tematikken er oppbrukt. Problemet med Åpenbaringen er imidlertid at bakgrunnen for hendelsene blir overflatisk og knapt presentert. Stillheten har tilsynelatende oppstått fordi språket er for hult og fattig til å fange den postmoderne tilværelsen. Det hintes om europeisk folkemord, flyktningstrøm, religionenes opphør og pengenes tiltakende makt over menneskene, men Kiøsterud går aldri i dybden og forteller hva som faktisk har skjedd og hvorfor stillheten plutselig har blitt akutt.

Basert på den sparsomme bakgrunnsinformasjonen skjønner jeg ikke helt hva som gjør situasjonen prekær. Handlinga kunne med fordel ha vært mer konsentrert, eventuelt utbrodert ytterligere i en lengre roman, da ville kanskje det eksistensielle alvoret kommet tydeligere fram og virket mer troverdig.