Innertier

På mange måter er det et gjenkjennelig Levi Henriksen-univers vi møter i Her hos de levende­. Jeg-personen spiller i band, han er en litt sliten rocker, handlingen er lagt til innlandet, og vi tas blant annet med til bygda­ Skogli.

Romanen handler om en mann i en slags livskrise som vender tilbake til huset faren, Hermann, en gang bygget. Huset er for lengst solgt, forlatt, og snart skal det rives. Mannen forteller ikke sin kone hvor han er, han tar ingen telefoner og svarer ikke på noen meldinger. Vi forstår at fyren som forskanser seg i sitt barndoms hjem må nøste opp i noen familieknuter han aldri har tatt tak i. Og det er på farssiden alt ligger.

Et par gjenglemte malerier i huset minner mannen om farfaren, en kunstnertype som døde tidlig, og siden farmoren giftet seg igjen, kom psykopaten Stefanus inn i familien. Barndommen til mannens far, Hermann, under stefaren Stefanus, er det mørkeste Levi Henriksen har skrevet. Spørsmålet som ligger og murrer i mannen i huset er: kan jeg være god, når det finnes så mye ondt, om ikke i blodet mitt, så i miljøet til min far?

Tragisk oppvekst

Å, det er en tragisk oppvekst Henriksen beskriver for brødreflokken ­under stefaren Stefanus. Scene etter scene er dramatisk og vond å lese. Boken veksler mellom disse tilbakeblikkene mellom mannen i huset og beskrivelser fra hans fars barndom. Samtidig legger den drevne forfatteren Henriksen inn en liten gåte. I almanakken etter sin far står det skrevet to datoer, med sterke understrekninger. Mannen i huset må jakte på hva som egentlig hendte i dette tidsrommet.

Pinsevenn

Romanens ­øvrige rekvisitter er en oppvekst som pinsevenn, en from mor, en kjærlig far, rockemusikk og biler. Igjen: gjenkjennelig Levi Henriksen.

Hvorfor er boken da så god?

Her hos de levende har en språkføring som glitrer. Henriksen skriver enkelt, men ­melodisk, det minner om Per Petterson. Som starten: «Halvbroren til faren min skjøt seg i et bryllup i romjula rett etter krigen, men det er ikke den historia jeg skal fortelle nå. Heller ikke om hva som skjedde den kvelden pappa gikk for å slå i hjel stefaren sin, eller om evnen han hadde til å sveve vektløs hoppbakker ned og i noen hjerteslag fullstendig ­betvinge alt dette nærværet av død.»

LES MER: Anmeldelse av Erik Lundes bok Uønsket

Det er noe rastløst over språket, manisk tilbakeskuende, noe samtidig insisterende og spørrende. Billedbruken er fascinerende: «På slutten ble mamma som et hus der lysene ble slukket i ett etter ett av rommene. Til slutt glødet det bare svakt i en lyspære i kjelleren.» Henriksen skriver også med en underfundig humor. «I dag vet jeg ikke om jeg har noe favorittord, men jeg vet hvilket jeg hater mest. Eller. Hele livet mitt har blitt et eneste langt eller.»

Rørende

I den selvbiografiske romanen 16.07.41 har Dag ­Solstad noen i norsk samtidslitteratur uforlignelig rørende ­beskrivelser av sin far. Men i partier i denne boken står ikke Henriksens beskrivelser av jeg-personens forhold til faren så mye tilbake. Mannen forstår nå, etter farens død, at den overbeskyttende faren, hvis «evige skyggeboksing med mismotet» kanskje var at han hele tiden holdt nede de demoner stefaren satte i ham. Samtidig lurer han på hvilke avleiringer frafarens kamp i barndommen som likevel er nedarvet i ham, og hva han selv gir videre av denne.

LES MER: Skriver ordet «sex» inn i Bibelen

Her hos de levende er en stor roman fordi den har funnet en tilnærmet optimal form for å stille­ de selvgranskende spørsmålene om hva som er godt i oss, og hva som er vondt. Hvor det lyse kommer fra og hvor mye mørke et menneske kan tåle før det selv er utslukket.

Levi Henriksen har levert en meget sterk søknad til betegnelsen «høstens roman».