Mens jeg leser romanen The Discomfort of Evening er det et dikt jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Det er Carol Ann Duffys «Poetry», der hun beskriver hvordan hun ikke kan se et glass med Guinness uten å forestille seg en nonne. Det hvite skummet utgjør det hvite hodetørkleet i den svarte drakten. Derfra assosierer hun videre, måne, bein, bjørk.

Det er ganske fornøyelig, og selv om det har noe nesten barnslig ved seg, er det et godt dikt. Det viser at ting vi vanligvis ikke ville tro hadde noe med hverandre å gjøre, kan forbindes i fantasien, i bilder og språk. Nederlandske Marieke Lucas Rijneveld bruker en lignende teknikk på nesten hver eneste side av debutromanen, som nylig vant Den internasjonale Bookerprisen.

Fantasi og bønn

Vi ser verden gjennom ti år gamle Jas øyne, og det «poetiske blikket» hos Duffy har løpt løpsk. Meitemark som skal brukes til å fiske med er «akkurat som» røde lakrissnører. Den nakne ryggen til søstera som har fått nuppete gåsehud er «akkurat som» et brett med Lego – og tenk om Jas kunne feste seg til henne slik en bit Lego festes til en annen bit? Det er også utrolig hvor mye som kan få deg til å tenke på ost og melk, hvis hele ditt barndomsunivers er en gård.

Dette er en underlig anmeldelse å skulle skrive, fordi jeg synes romanen har såpass store svakheter, samtidig som utgangspunktet for fortellingen er uimotståelig: Den unge jenta med den viltre fantasien vokser opp i et strengt religiøst hjem på en gård i Nederland. En kveld etter at broren Matthies har nektet henne å være med å gå på skøyter, ber Jas en kveldsbønn hun skal komme til å angre på. Hun ber Gud om å la broren dø, mot at kaninen hennes får leve. Og ganske riktig: Isen bærer ikke og Matthies kommer aldri levende tilbake til familiehjemmet.

Tilgjort barnlighet

Her er det er nok å koke suppe på: Vi har det ondes problem, vi har døden, puberteten, uhygge, skyld og fortrengt seksualitet. Problemet er at etter Matthies død, som finner sted tidlig i boka, er det litt for lite som egentlig skjer. I tillegg er Jas tanker som regel for voksne og fikst formulert til å virke troverdige.

Når veterinæren for eksempel senker stemmen, selv om han vet og vil at de andre skal høre ham, konstaterer Jas at stemmebruken har «noe med makt å gjøre». En voksen forteller kunne godt analysert seg fram til dette, men som barnlig observasjon virker det tilgjort. Forfatteren er til stede i altfor stor grad, selv om det virker som Rijneveld har forsøkt å viske ut sitt eget nærvær.

Ekkelt, men ikke nok

Forfatteren, som tidligere har gitt ut en diktsamling, har fortalt åpent om sine egen erfaringer med å miste en bror og om den religiøse oppveksten på den nederlandske landsbygda. Det er ingen tvil om at Rijneveld har noe å dele, og besitter evnene til å dele det. Ikke minst merkes det at forfatteren – som er den første ikke-binære personen til å vinne Booker-prisen noensinne – har innsikter knyttet til kjønn og seksualitet det kjennes viktig for meg som leser å få møte og lære av. I denne romanen er utforskingen av kjønnsidentitet likevel sekundær. Vi får ikke innsyn i Jas’ utvikling på dette området, selv om hun åpenbart er i ferd med å oppdage noen ting om seg selv og andre.

Kanskje er det villet, ikke å ta oss med helt inn i det virkelige ubehaget? Kanskje er det realistisk at et barn håndterer døden på denne måten? For meg hjelper det i grunnen ikke. Jo, det er ekkelt når Jas peller nese og spiser busemenn. Men det egentlige ubehaget boken legger opp til, dykker den aldri ordentlig ned i. Det gjelder spørsmål om hvorvidt Jas’ tanker faktisk er med å skape virkeligheten rundt henne. Har hun noen som helst skyld i brorens død, hva i henne dør med ham og hva er konsekvensene av å tro på en Gud hvis Gud er løgn?

Sanselig og tenksomt

Når det er sagt, er mange bilder og refleksjoner talende og sterke. Måten Jas trekker den røde jakka opp over ansiktet på, og nekter å ta den av seg, viser effektivt barnets forsøk på å skape trygghet når alt flyter.

Rijneveld skriver også inn fantasifulle tanker som godt kunne oppstått i et ti-tolvårings sinn, men som samtidig har sterk poetisk kraft. Hvorfor ber vi bare til Gud i mørket, spør Jas seg, som har lært at hun må be når hun har lagt seg. Hun kommer fram til at det kanskje er som med stjernene: Gud er der hele tiden, men han skinner først for våre øyne når andre lys blir borte.

På sitt beste er The Discomfort of Evening en stemningsfull, salt og våken skildring av barndom og ungdom, full av sanselige metaforer hentet fra nederlandsk meieriproduksjon.

Virvel rundt traumet

Midtveis i boka siterer Jas landsbypresten på at ubehag er bra. «I ubehaget er vi ekte». Jeg kan kjøpe premisset, men likevel: Fascinasjon for alt som er en smule ekkelt og skremmende, kan også være en avsporing fra det egentlige traumet.

Det er denne følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest boka: Å ha blitt presentert for et flimmer av bilder, noen vakre, andre groteske, som støv som har blitt virvlet opp i det uroen oppsto. Selve det som skapte uroen og hva den består i, får jeg ikke del i. Det er skaperkraft og estetisk giv i å se et glass Guinness og forestille seg en nonne, eller en meitemark og tenke på rød lakrissnører. Men å oppholde seg i ubehaget, og bli ekte der, krever – i alle fall litterært – en større vilje til å bli værende i forstyrrelsen.

LES OGSÅ:

Gunnhild Øyehaug lar teksten flyte motstrøms

Kan vi snakke om rett til å få barn som del av en ny kvinnekamp?

Fraværet av en far knyttes hos Skomsvold til tanken om at Gud trekker seg tilbake