Bøker

Anmeldelse av Skomsvolds siste roman: – Fraværet av en far knyttes til tanken om at Gud trekker seg tilbake

Kjersti Annesdatter Skomsvolds nye roman viser at en tung prosess også kan vise seg som et livsbejaende arbeid.

Helt fra debuten har sosial angst vært Kjersti Annesdatter Skomsvolds store tema. I den mursteinstykke boka Monstermenneske (2012), som kanskje også kunne hatt tittelen Kjersti blir forfatter, var tematikken forankret i hennes egne erfaringer med prestasjons- og utmattelsessyndrom. I I dag jeg, i morgen du undersøker hun den sosiale angsten i en mer fiksjonalisert og stilisert fortettet form, enn i debutromanen. Mens hovedpersonen den gang var en gammel kvinne, er hovedpersonen i årets roman en mann i midten av 40-åra som bor og arbeider i leiligheten rett under sin mors, alltid på vakt overfor morens lyder der oppe.

Mer menneske

Tilfeldighetene vil det slik at jeg leser denne romanen rett etter å ha avsluttet V.S. Tidemans Jeg, rommet. Begge disse bøkene handler om ensomme voksne menn som lever i en slags symbiose med sine aldrende mødre. Hos Skomsvolds jeg-forteller Peter framstår ensomheten som en erkjent tilstand av mangel og avmakt som han ønsker seg ut av. Tidemans jeg-forteller hevder på sin side at han selv har valgt sin isolasjon. Men er han til å stole på? Når Tideman lar fortelleren «røpe» seg for leseren, men ikke for seg selv, er det ikke da som om han konspirerer med leseren om å la sin forteller gå fortapt som menneske?

Mens Tideman nekter leseren å gå inn i rollen som medarbeider i et forløsningsarbeid, gjør Skomsvold det så lett at hun nærmer seg den motsatte posisjonen, en slags feelgood. For selv om Peter mangler selvtillit og sosial virtuositet, framstår han som rar på en sympatisk måte; han har et humoristisk avspennende og lite selvhøytidelig blikk på seg selv. I likhet med Kjersti i romanen Monstermenneske, makter han etter hvert å røre ved og møte andre mennesker, og blir slik mindre monster og mer menneske.

Skjult Gud

Både hos Tideman og Skomsvold er fedrene påfallende fraværende, og hos begge knyttes dette fraværet til et modernistisk paradigme, der tapet av metafysiske meningsgarantier gjerne billedliggjøres i tanken om at Gud trekker seg tilbake. Pappaen hos Tideman er måler i veivesenet, «som om hele verden tilhører ham, pappa». Så lenge han bor hjemme, er denne faren alltid midtpunktet «som om vi stendig kretset rundt ham og hans vesen, så var han der ikke mer».

Ideen om den skjulte Gud kan imidlertid lett få noe ominøst over seg; i sitt fravær avtar ikke hans makt. Det er også en slik «udød» Gud karakteren Peter i Skomsvolds bok er som forhekset av, gjennom hele sin oppvekst. Peter, som på skolen lærte å kalle Gud for Far, vokser opp i den tro at faren har stengt seg inne på soverommet og ikke vil komme ut til ham. Han husker hvordan han som barn foldet hendene og «ba om at pappa måtte komme ut i stua». Men hvorfor vil ikke pappaen treffe Peter? Og hvorfor får ikke Peter være med i begravelsen, når pappaen etter flere år på rommet angivelig dør?

Blir sviktet

Risikoen med å være fullt ut solidarisk med sin hovedperson, er at andre karakterer i fortellingen lett demoniseres. Hos Skomsvold gjelder dette moren, som iblant kan framstå som direkte ondskapsfull. Når Peter avlegger sin sedvanlige fredagsvisitt hos moren, ifører hun seg solbriller, og legger ikke skjul på at det er for å beskytte seg mot det ubehagelige synet av hans «møkkete» bebrillede blikk. Nei, hun liker åpenbart ikke Peter noe særlig. Det verste er likevel at det er hun som nærer illusjonen om at faren på rommet ikke vil komme ut, idet hun jevnlig går inn dit med mat og brennevin. Slik blir det også hun som liksom nagler Peter fast til en lammende falsk bevissthet og påfører sønnen den «sykdommen» hun holder mot ham som en last, og som han selv også ganske riktig opplever som selvpåført: «'Du smilte så sjelden som barn,' sier hun. 'Jeg var sikker på at det var noe galt med deg.' /Jeg blir varm helt bak i nakken, kjenner hvordan munnen krøller seg som en snegl i salt. Når hun snakker om barndommen min er det som om jeg har et tre som vokser i magen, et tre med klynger av sykdom på greinene.»

Det framkommer at Peters far led av samme sykdom, en sykdom til døden, kunne man si. Peter er som en gjenganger, og møter en annen gjenganger, der hun står på broa og stirrer ned i elven: Farens tidligere elskerinne. Hun forteller Peter at moren, da hun oppdaget forholdet, truet med å forlate faren, selv om hun aldri ville ha ham. «Hun var jo bare interessert i faren hans.» Når Peter og moren endelig snakker om farens selvmord, anklager hun faren for at han ikke ville ha noe med sin far å gjøre, men innrømmer at det kan ha vært fordi han følte seg sveket. «Jeg vet ikke om hun mener av faren sin eller henne», tenker Peter. Kanskje antydes her noe av tragikken i det man kunne kalle begjærets økonomi – morens skuffelse over sønnen som ikke lever opp til idealbildet, faren. Sønnens følelse av å være sveket, i sin tur, fordi han ikke blir elsket for sin egen skyld.

Velge livet

Peters farfar viser seg å være den samme som en viss Emmanuel Vennier, poeten moren har fått Peter til å oversette. Og kanskje skriver Skomsvold fram sin egen poetikk når hun lar Peter reflektere omkring prosessen med å oversette Venniers dikt, idet han oppdager at diktene dør om han prøver å være «flink»: «Språket røsket i meg når jeg leste, og for å få det til å leve i oversettelsen, måtte jeg la diktene virke dypt, før jeg skrev dem fram fra dette nye stedet i meg.» Oversettelsesarbeidet framstår i mangt og meget som en tung prosess, men også som en livsbejaende aktivitet. Tankene går til en annen av bøkene Peter oversetter, Albert Camus' essay Myten om Sisyfos. Dette essayet konfronterer spørsmålet om selvmord som et «svar» på meningsløshet, og tar til orde for en slags forsoning og livsbejaende absurdisme: Vi må, sier Camus, forestille oss Sisyfos, han som gudene dømte til å dytte den samme stenen opp på et berg igjen og igjen, som lykkelig. Sagt på en annen måte: vi må velge livet, til tross for Meningens død.

Når Peter møter farens tidligere elskerinne, som sier hun føler seg nær faren der på broa, stirrer han ned i elven for å se om hans egen slutt befinner seg der. «Men det er ikke det. Jeg skal i stedet våge å la tanken nå de ytterste grensene, og holde meg fast der, så lenge det er mulig, undersøke hva som finnes i disse fjerne strøkene, og sånn gjøre opprør mot skjebnen som mennesket er tildelt.» Når dette opprøret mot skjebnen (som er døden) straks forbindes med oversettelsesarbeidet, går igjen tankene til Camus’ filosofi. «Jeg må gjøre ferdig oversettelsen av denne boka, det er som om jeg i den har funnet noe som rettferdiggjør at jeg finnes.»

Forsoningsarbeid

Å oversette handler ikke bare om servil underkastelse under Originalen som stivnet idol, men om å bli en medskaper av mening – altså om å ta del i en idealiserende prosess der «Gud» ikke arresteres og fikseres en gang for alle. Peter heter det samme som sin far, Peter Venn. Og kanskje er det når Peters far fris fra den krevende lignelsen «Gud som far» og isteden blir venn, at Peters oversettelsesarbeid kan begynne, et arbeid som også er et forsoningsarbeid. På sett og vis forløses Peter som menneske først når han kan erkjenne og akseptere at faren er død. Dette skjer på et symbolsk nivå, idet en spurv faller til jorden ved Peters føtter, og han full av ømhet løfter den opp og kaller den «Far». Bildet leder tankene til Rainer Maria Rilkes Timebok, der han et sted tiltaler Gud i en skjelvende liten fugl som har falt ut av redet: «Og jeg kjenner hjertet ditt banke som mitt/ av frykt.»

---

Roman

  • Kjersti Annesdatter Skomsvold
  • I dag jeg, i morgen du
  • Oktober forlag

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker