Gunnhild Øyehaug lar teksten flyte motsrøms

Når Gunnhild Øyehaug har kalt den nyeste novellesamlinga si for Vonde blomar, er det lett å leite etter likheter mellom denne boka og Charles Baudelaires både berømte, fordømte og banebrytende diktsamling Les fleur du mal, eller Det vondes blomar, som den heter på norsk.

For eksempel kommer jeg til å tenke at det er visse likhetstrekk mellom posisjonen de inntar i samtida. Poet, essayist og kunstkritiker Baudelaire (1821–1867) levde i realismens epoke, men selv la han vekt på den skapende fantasien, på at kunstneren kunne uttrykke sammenhenger som ikke eksisterer i sanseverdenen. Slik skulle han bli symbolismens kanskje viktigste premissleverandør. Også Øyehaug er omgitt av en viss type realistisk litteratur: autofiksjonen, virkelighetslitteraturen. Men prosjektet hennes framstår som noe genuint annet: Det er leikent, pussig, eksperimenterende, og stadig vekk nært – eller forbi – det absurde.

Metaforiske og konkrete blomster

I samlingas tittelnovelle dukker nettopp Baudelaire opp. Novella handler om bussjåføren Vendel som irriterer seg over en skravlende passasjer, nei, den handler om joggesko ute av produksjon, nei, den handler om onde blomster som helt konkret fører med seg ulykke. Avslutningsvis, nesten som et apropos ingenting, kommenterer teksten koblinga si til den franske dikteren. Den spør: Hva ville Baudelaire gjort om han oppdaga at tittelen hans blei brukt som tittel på denne novella? Fortelleren gjetter: Han ville tenkt «vonde blomar, my ass».

For like åpenbart som at det finnes likheter for den som vil leite, er det at Øyehaugs noveller og Baudelaires dikt er vidt forskjellige. Tittelnovella kommenterer det: Mens Baudelaires blomster er metaforiske, er denne tekstens blomster helt konkrete.

Suveren forteller

Denne typen fortellerkommentarer er det flust av samlinga igjennom, og det disse kanskje først og fremst gjør, er å utsette og forkludre fortolkninga. De får leseren til å stoppe de fortløpende konklusjonene sine, og bli forbausa, forvirra. Samtidig gjør fortelleren like ofte det omvendte: Peker på sammenhenger hvor leseren ikke ville gjetta at de fantes. Slik leiker tekstene seg med hangen vi har til fortolkning, trangen vi har til å skille mellom sant og usant, som kanskje særlig blir aktivert når vi leser.

Om jeg skal peke på ett fellesstrekk for de til sammen 25 tekstene i Vonde blomar, må det være den suverene fortelleren, som kaster om på novellene i overraskende rykk, som stadig kommenterer sine egne tekster, ja, som kort sagt er fri til å gjøre det hun (og like ofte han) vil. Fantasirikdommen er stor.

Fremmedgjøring

I novella «Ved skjulet» kan det være at Øyehaug uttrykker hva hun vil med tekstene i Vonde blomarnovellenes tekstens poetikk når hun skriver:

«Og litteraturen, om vi tenker på litteraturen som eit samfunnsbidrag, er som regel i opposisjon til noko, i opprør mot det allment aksepterte, er de med? Å late nokon flyte motstraums er eit fint bilete på det, ikkje sant?»

Om en vil sette dette på begrep, kan en kalle det for fremmedgjøring. Ved å bryte opp sammenhenger, og la nye korrespondanser oppstå, leiker novellene seg med den muligheta litteraturen har til å forundre og forhandle med de sammenhengene og sannhetene vi tar for gitt. Øyehaugs måte å gjøre dette på i Vonde blomar, overrasker stadig. Og som Øyehaugs forteller selv kommenterer i den nevnte novella: Det handler ikke bare om å stå i opposisjon, men også faktisk om respons. Respons på hva? På «at ein vil at der skal vere ein samanheng, at ein kan føle at litt kviskring i sivet er ein tale frå eitt naturfenomen til eit anna, nemleg deg, at alt dette graset prøvde å seie deg noko, at stjernene prøvde å seie noko, at vi ikkje var åleine.»

Eller, om jeg skal forsøke meg på ei tolkning: Respons på at det er mer mellom himmel og jord enn det blotte øyet, eller realismen, eller virkelighetslitteraturen, kan se.

Å lese Øyehaug er en særegen opplevelse jeg gjerne oppsøker igjen og igjen. For jeg tror at jeg i tekstene hennes vil finne forundring på stadig nye steder.

OGSÅ FRA BØKER: Åste Dokka skriver godt om dilemmaer i det lette, vanskelige middelklasselivet

LES OGSÅ: Gunnhild Øyehaug: Å velge fortellerposisjon er å ta på seg masker

---

Noveller

• Gunnhild Øyehaug
• Vonde blomar
• Kolon, 2020
• 102 sider
• «Fantasirikdommen er stor.»

---