Den amerikanske musikeren og produsenten Todd Rundgren har mange fans her i landet. Han prydet sågar forsiden på Gyldendals litterære magasin Vinduet i 2011, og ­daværende redaktør Audun Vinger, forfatter­ Agnes Ravatn og artist Sondre Lerche er bare noen av dem som har uttrykt sin forkjærlighet for musikken hans. Om vi tar for oss et eksempel fra den aller siste tiden,­ har Hilma Nikolaisen referert til hans ­Something/Anything i lanseringsintervjuene i forbindelse med sitt nye album Mjusic. Og i denne meningsløse tvangstanken vi påfører oss selv med så stor glede, så ville også jeg ha valgt Todd Rundgren, om jeg ble tvunget til å plukke med platene til bare en håndfull artister hvis huset brant.

Den 21. desember kommer nå 70 år gamle Rundgrens selvbiografi The Individualist – Digressions, Dreams & Dissertations ut. Den tar for seg årene fra barndommen og fram til han gifter seg med sin Michelle på sin 50-årsdag, og individualisten erstattes av en ny Todd, som han sier det selv. Han forteller også i forordet at han kunne tenke seg å komme andre biografer i forkjøpet nå mens han har sjansen, og at han måtte finne en form som gjorde at skrivingen ikke opplevdes som et (grøss!) skolearbeid. Boka består derfor, foruten en rekke fotografier, av kapitler som alle består av kun én side og som alle er bygd opp på samme tre-avsnitts vis: et minne, en refleksjon rundt minnet og en konklusjon.

LES OGSÅ: Paul Weller viser fram sin roligste og mest avklarte side på sitt nye album.

A Wizard, A True Star

Man kan i og for seg bare gi opp forsøket på å favne den aldri stillestående Todd Rundgrens omfangsrike musikalske karriere i enkle beskrivelser. Om man likevel begynner med en slags ­kanon av sanger som han ofte selv har framført live eller som gjerne trekkes fram som høydepunkter, står man med et sett bestående av uhyre sjelfullt framførte og kolossalt refrengstore låter som ofte både i innhold og framføring inneholder soulmusikkens karakteristika: Det er musikk som forener det indre med kroppen og som gjør at man får lyst til å løfte hendene. Mange av de samme sangene, som eksempelvis «Compassion» eller «Love Is the Answer» uttrykker også en for rockens del uvanlig sterk og åpent uttalt medmenneskelighet.

Det er kanskje litt mye å be om at en selvbiografi fra en fyr som påstår han ikke tar livet så altfor høytidelig skal kunne forklare oss så altfor mye om bakgrunnen for dette. Det viser seg nemlig også at han mer enn gjerne skriver seg selv inn i ganske klassisk rockemytologi i løpet av boka. Dessuten må man også skynde seg å si at bildet av en ren pop- og soul-Todd, knyttet til hits som «Hello, It’s Me», «It Wouldn’t Have Made Any Difference», «I Saw The Light» eller ovennevnte sanger, føles ganske ubalansert uten alle de andre tingene som også hører med, som de enorme mengdene med mer utflippa og eksperimenterende materiale. Dette finnes gjerne side om side med popsangene også.

Liv

Den mest kjente historien om Rundgrens personlige liv er nok knyttet til at han tok på seg farskapet til skuespilleren Liv Tyler. Hun vokste opp med å tro at Rundgren var faren hennes helt til moren, BeBe Buell (som får gjennomgå i boka), avslørte det alle utenom Liv vel egentlig visste, ­nemlig at hennes biologiske far var Aerosmiths ­Steven Tyler.

Noen av bokas fineste passasjer er knyttet­ til gjenforeningen med Liv etter flere års manglende kontakt og beskrivelsene av Rundgrens forhold til sine tre biologiske barn og enda en adoptert sønn. Fordi han selv vokste opp i en familie med en far som ikke viste følelser eller uttalte sin kjærlighet, har han bestemt seg for at ingen av hans egne barn skal tvile på at de er ønsket og elsket. Så kan det tilføyes at også familielivet til Rundgren er lite konvensjonelt, for eksempel der han mot slutten av boka bor med to kvinner samtidig, moren til hans to eldste sønner og hun som er kjæresten og den framtidige kona hans.

LES OGSÅ: Paddy McAloon har laget årets vakreste poplåt – sunget av Rod Stewart!

Barmhjertig samaritan

Fine kapitler i boka er viet episoder fra barndommen, slik som da han blir med en «barmhjertig samaritan» fra kirken ut på sykepleieroppdrag, ikke fordi han selv har et kall, som han sier, men fordi han synes det er interessant å være i nærheten av en som har det.

Ofte er det fristende for oss som leser å spekulere i sammenheng mellom trekk ved Rundgrens personlighet og humaniteten i enkelte av tekstene, men naturlig nok gjør Rundgren ikke noe nummer ut av å prøve å framstå som noen engel. «La oss heller snakke om ... grafikkort!»

Software

Den unge Rundgren misliker skolen og har kort attention span, men han er glad i roboter og i å bygge ting. Senere kanaliseres denne interessen videre i at han gjennom 1980- og 90-tallet bruker omtrent like mye tid på dataprogrammering, utvikling av grafisk software og musikkteknologi som på selve musikken. Skildringene av de tidligste fasene av den californiske ­dataverdenen før Silicon Valley tar opp mye plass i boka.

Men aller mest dreier det seg likevel selvsagt om musikk. Både oppstarten i hjembyen Philadelphia, bandet Nazz, fasene i solokarrieren, periodene med bandet Utopia og produksjonsarbeidet for blant annet Meat Loaf, New York Dolls og XTC er viet egne kapitler. Det gis interessante tidsbilder av miljøet i New York, skildringer av bakmenn og -kvinner og turneliv. Vennskapet med Patti Smith er også beskrevet.

Tidsånd og mindset til tross, kan man nok innvende at for mye av boka går med til en til tider kjedelig mytologisering. At narkotika inngår på avgjørende vis i tilblivelsen av mange av platene til en artist som ofte fort går lei av de konvensjonelle låtene som kommer så altfor enkelt til ham, er åpenbart. Likevel finnes det knapt noe som har falmet mer og er blitt stående som mer klisjefylt, nærmest harry, enn disse aspektene ved rocken. Men, men, Rundgren var nominert til Rock’n Roll Hall of Fame i år, men kom ikke inn. Likevel skal ingen komme og si at han ikke også har trekk som passer inn i det gamle selskapet der.

LES OGSÅ: Ryuichi ­Sakamoto står med ei bøtte over hodet og fryder seg over hvordan ­lyden av regnet høres ut mot plastikken.

Før vi blir helt religiøse her

Soulmusikken er åpenbart en spirituelt orientert sjanger. Todd Rundgren, fra soulbyen Philly, er, i tillegg til alt det andre han er, også den artisten jeg kjenner til som i mest overbevisende grad har greid å overføre denne afro-amerikanske musikktradisjon til den hvite popmusikken, både i form og innhold. Det er opplagt at selvbiografien hans også i så måte kunne bevege seg mot religionen. Det gjør den da også hele tiden, og ikke bare i skildringen av spirituelle hippie-reiser til Østen.

Rundgren skildrer hvordan han i barndommen ble forlatt av vennene på en stasjon uten penger til hjemreisen. Han ber til Gud og får øye på en mynt i skitten ved stasjonen. Han har opplevd et mirakel. Og som han på typisk vis sier, han har også opplevd mirakelet ved å bli dumpet av vennene sine. Humoren og sarkasmen er aldri langt unna. Han tror i voksen alder ikke på å be til en personlig Gud, men sier at det er bedre at vi holder kjeft og heller lar Gud snakke. Et annet sted sier han at han ikke tror på en Gud i form av en person man kan forholde seg til, men at det er overveiende sannsynlig at det finnes en igangsettende kraft. Igjen er det fristende for oss som leser å spekulere i sammenheng mellom trekk ved Rundgrens overbevisninger og musikken. Men det er akkurat som om han sier: «Før vi blir helt religiøse her…», og så skifter han fokus. Kanskje musikken skal stå for snakkinga bortenfor en viss grense?

Essensiell innsikt

Man kan si at The Individualist på mange måter er litt som Todds musikk i seg selv: skiftende, konfronterende, ofte smart og brilliant, ofte veldig poengtert og morsom, noen ganger nerdete, noen ganger dyp og kjærlig, noen ganger sprø, men også noen ganger banal og nesten harry. Boka gir essensiell innsikt i mange trekk ved livet og karrieren, mens andre sider sikkert på et senere tidspunkt til og med vil nyte godt av nettopp det ytre blikket han i forordet sier han ville komme til å mislike.