Frukost i det grønne

Det er mye krig i teatret akkurat nå. På National tar den iskalde forestillingen Motortown utgangspunkt i Irak-krigen og fattigfreden. En uke før det åtte timer lange dramaet 2. verdenskrig starter på Det Norske Teatrets hovedscene, har Catrine Telle instruert skyttergravskomedien Frukost i det grøne på teatrets Scene 3. Det er en opplagt og velspilt forestilling til å humre og le av, men den svir ikke.

En-akter

Den spanske poeten og dramatikeren Fernando Arrabals (83) absurde en-akter er skrevet i 1952 få år før Pete Seeger skrev protestvisa «Where have all the flowers gone» og tiåret før Bob Dylan skrev sangen «All along the watchtower» – sistnevnte dundrer over Scene 3 i Jimi Hendrix' versjon. Der Pete Seegers protest er blitt hyggesang ved bålet og Dylan-Henrix en luftgitarlåt, kjennes Arrabals tekst også som en teaterskygge av TV-serien «Allo allo».

Soldaten Zapo (Eivin Nilsen Salthe) minner like mye om en ornitolog der han speider på sin ensomme post ved skyttergravene mens fuglene synger. På bakveggen spiller det seg ut krigs- og flyktningescener. Inn kommer mamma (Hilde Olausson) og pappa (Jan Grønli) med piknikkoffert og upassende godt humør. Ja, sønnen må gi dem rett i at krigen er kjedelig, men den er ikke noen piknik i parken heller. Hva ville kapteinen si om han så dem?

LES OGSÅ: «Filmen er en pinlig presteparodi»

Kos med fienden

Når fienden med ett står midt i laget, blir Zapo først forvirret. Ansporet av mor og far, tar han så soldaten Zepo (Nina Woxholtt) til fange og binder henne. Det er ikke bare navnene deres som ligner. De forteller identiske historier om hvordan de ble soldater på hver sin side i krigen. Det er like latterlig som det er meningsløst. Når krigsrabalderet bryter løs igjen, kaster soldatene seg i dekning, mens mor og far slår paraplyen opp inntil bomberegnet avtar.

Behandlingen av fangen er tema for mye komikk. Den utarter til en kappestrid i forekommenhet der rausheten viker plass for serviliteten. Med referanser til egen krigserfaring, er faren en «master of wars» og Grønli fyller rollen med selvglinsende patos, og Hilde Olausson øser villig på med ustyrlige mammakrefter.

LES OGSÅ: Svein Tindberg og hans kollegaer spille teater en hel natt

Modern

Hele forestillingens absurde potensial utspiller seg egentlig i Eivin Nilsen Salthes soldatansikt. Å lese gravstøtter langs skyttergravenes dødslinjer, er den dag i dag en brutal påminning om hvor mange 18- og 19-åringer som ble kanonføde i to verdenskriger. Når sanitetsfolkene kommer for å samle (og plyndre) lik, må Zapo svare som sant er: Han har ikke sett en levende sjel. Salthes ansikt speiler både guttungens og den krigførendes totale forvirring.

I skyggescenene og det avsluttende terrorangrepet ligger det forsøk på å oppdatere forestillingen til vår tids asymmetriske krigsbilder. Også scenen der de fotograferer hverandre sammen med fangen og får publikum opp for å ta bilder, kjennes med ett som en aktuell kommentar både til selfie- og Abu Ghraib-fotografering. Det gjør likevel ikke at forestillingen avviker i vesentlig grad fra Fjernsynsteaterets 1961-versjon der Aud Schønemann spiller «moder'n», en forestilling NRK for øvrig tilbyr på nett-TV.