Anmeldelser

Ingen trøst i freden

Krigen krever ofre; freden kan være verre. Motortown er teater som setter kulderekord.

Danny (Sigurd Myhre) er kommet hjem fra krigen i Basra, Irak. Krigen har ikke vært ille. Mest venting, sier han om erfaringen. Å komme hjem er verre, og gjennom en tung teatertime kjenner jeg kulden krype innenfor jakka. En advarsel: Her er ingen trøst å finne.

Bilby

Motortown er skrevet i 2005 av den britiske dramatikeren Simon Stephens. Selv om vi ventet ti år på Norges-premieren, regnes han som en av vår tids mest toneangivende dramatikere. Danny har vokst opp i London-bydelen Dagenham. Siden 1930-tallet har 11 millioner biler rullet ut fra Ford Dagenham-fabrikken, og bydelen er blitt sammenlignet med den fallerte bilbyen Detroit – også kalt Motortown. Det er fra slike strøk soldater rekrutteres. Når Nationaltheatret skriver at teksten handler om krigens brutalisering, er det kanskje bare halve sammenhengen.

ANMELDELSE: Fortrolige samtaler: – Forvirrende

Danny har drømt om dama, og skrevet skremmende brev. Advarselen venter på ham. Marley (Mariann Hole) vil ikke se ham, og er fryktløs i sitt aggressive kjeftament. Det eneste varmende innslaget er at han har broren Lee å komme hjem til. Han byr på te, toast og marmelade. Jan Gunnar Røise troverdiggjør en Elling-lignende skikkelse med autistiske trekk. Med høyt beltefeste og toppkneppet skjorte, er han brorens rake motpol: Danny er grenseløs. Lee er nidkjær grensevakt.

Sprengstoff

Andre skikkelser møter vi bare i klipp. Kai Remlows sleske skikkelse brenner seg til netthinna. Våpenhandleren (Terje Strømdahl) og det promiskuøse paret spilt av Per Egil Aske og Tone Danielsen er glisende til stede med en tiltende effekt, jo blidere desto lenger ut i nihilismen.

Hvert minutt dirrer av Dannys angstskapende nærvær. Motortown er Bjørn Flobergs overbevisende regidebut. Nærvær er Flobergs sterkeste kort som skuespiller. I Sigurd Myhre har han en konkurrent. Du finner knapt én kalori overflødig energibruk i spillet hans. En jerrykanne med bensin er så og si forestillingens eneste og helt unødvendige rekvisitt. Danny er i seg selv en kropp full av nitroglyserin.

Legemet

Det går først og fremst utover tenåringen Jade (en øredøvende taus Marianne Stormoen). Hun er Dannys terroroffer. Dramaet utspiller seg i hovedsak innenfor et lysrektangel. Aller først lyser det TV-grønt fra tre skjermer i hjørnet lengst unna. I røntgenklarhet ser vi lyssporene og prosjektilene som treffer bygninger - og mennesker. Det er gufne, men håndterbare synsinntrykk. TV-mediets fremmedgjøringseffekt har gjennom år bidratt til vår egen nummenhet.

ANMELDELSE: Fredrik Græsviks bok Evig krig: – Utfordrende å henge med til slutten

Når Danny i et fullstendig forvrengt pieta-motiv prøver å komme tett på Jade, er scenerommet for første gang flatt belyst og handlingen er trukket en dobbel distanse fra publikum. Scenene som så utspiller seg, er de jeg helst vil glemme.

Kontra

Arild Andersen varme kontrabass åpner for en helt annen mottakelighet. Musikken faller sammen med skiftingen mellom lys og mørke. Forestillingen er bygd opp av flere tette scener. Hvert skifte markeres ved at lyset slukkes og bassen fyller mørket.

Danny kunne kanskje være familiens stolthet, soldaten som kom seg ut fra London-forstadens tristesse. Det er uklart hvorfor, men Danny har fått sine minutter på TV, og selv om de fleste synes han dummer seg ut, er foreldrene stolte. Danny orker ikke besøke dem.

Brorskap

Lee kan innbyggertallet i alle de byer broren ramser opp. I en annen scene prøver Danny seg på noe lignende ved å imponere med hovedsteder. Om det er rester av menneskelighet å bygge på, ligger det i dette brorskapet, om det er aldri så haltende.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser