Det evig midlertidige

Tilfeldighetene ville det slik at publikum, få minutter uti premieren på Aniara på Torshovteateret, måtte evakuere bygningen. Det var helt udramatisk. Vi ble stående på den andre siden av gata for Soria Moria-komplekset i kanskje fem minutter.

Mens vi ventet på å komme inn igjen, slik at forestillingen kunne gå sin gang, streifet tanken meg at jeg skulle ha tatt kontakt med noen av de andre publikummerne. Vi kunne ha ledd av at vi, som menneskene i Aniara, befant oss i en midlertidig unntakstilstand som kanskje ville vare tre minutter, kanskje mye lenger. I stedet ble jeg stående og fundere på det skuespillerne hadde rukket å fortelle.

Aniara, romskipet fra Harry Martinsons episke diktverk, er fem kilometer langt og rommer 8.000 mennesker. Hva vil det si? spurte skuespillerne før alarmen gikk. Hvordan oppleves det å være sendt ut i rommet etter en atomkatastrofe, forlate verden, for så å skulle gi mening til en tilværelse i permanent eksil?

Sci-fi

Tilbake i teatersalen sitter vi i ring på hvite, knirkende benker. Lyset er skarpt, flatt og kommer fra alle kanter, slik at vi hele tiden ser hverandre. Noen ganger blinker det. Gulvet er gjort av noe som ligner plexiglass og midt i rommet henger kulerunde, svarte ballonger. De ser tunge ut, som sjøminer, men er lette og bevegelige. Skuespillerne Birgitte Larsen, Herman Bernhoft, Ellen Horn og Håkon Ramstad er kledd i sort, med krittstøv sittende fast i tøyet.

Aniara er den siste i en rekke sciene fiction-forestillinger på Torshovteateret som har gått siden januar i fjor. Forestillingen presenterer et utvalg på 15 av i alt 103 dikt fra Aniara. Nobelprisvinneren Harry Martinsons verk kom opprinnelig ut midt under den kalde krigen, i 1956.

Jorden er ødelagt. Aniara er en av mange romferger som frakter menneskene mellom jordkloden og Mars. Men en asteroide fått Aniara ut av kurs, slik at skipets passasjerer er kastet ut på en reise mot stjernebildet Lyren, uendelig langt borte. Den evakuerte tilværelsen er ikke lenger en midlertidig overgang, men en evig skjebne.

Innlevelse

Grepene regissør Tatu Hämäläinen og scenograf Chrisander Brun har gjort for å skape nærhet til publikum, er oppsetningens store styrke. Skuespillernes dialoger inkluderer også oss i salen, og gjør innlevelse nærmest uunngåelig. Vi sitter alle i dette sterkt opplyste rommet, vi ser og blir sett, vi er sammen i det som minner om et romskip.

Forestillingen ivaretar en grunninnsikt i Martinsons diktverk: Å leve er å alltid være i det midlertidige. Dette er uendelig vanskelig. Kanskje fordi vi har «evigheten lagt ned i våre hjerter», som det heter – eller fordi det betyr at det som er nå alltid er i ferd med å gå tapt.

Mister glans

Noe som fungerer mindre godt er hvordan Martinsons dikt integreres i forestillingen. Den nesten høystemte tonen i Martinsons dikt avviker såpass fra resten av dialogen, at originaldiktene blir fremmedelementer. Kanskje er det for å bøte på dette at skuespillerne tidvis fremfører dem i munnen på hverandre? Resultatet er dessverre bare at de tar glansen av det lysende, lyriske språket.

Man kan også stille spørsmål ved utvalget som er gjort. Et av de mest sentrale elementene i Martinssons verk, mimen (et mystisk maskineri om bord på skipet), er for eksempel ikke nevnt. Slik mister vi et viktig innblikk i hva som former og beveger fellesskapet om bord på Aniara: et nesten religiøst håp knyttet til teknologien som man også er slave under.

Forenklinger som dette kan selvsagt forsvares, spesielt hvis oppsetningen tar sikte på å være en refleksjon over diktverket, mer enn en presentasjon eller gjengivelse. Men hvis dette er tilfelle, hadde det ikke vært mer helhetlig å flette innholdet fra de 15 utvalgte diktene inn i resten av dialogen?

Omsorg

Slik den nå er, virker oppsetningen best der den har frigjort seg mest fra diktverket. Et av de fineste øyeblikkene er når skuespiller Ellen Horn har smurt inn ansikt og hode med leire. Hun sitter på gulvet. Vi kan nærmest kjenne sølen størkne over håret, munnen og øynene hennes. Det er et sterkt uttrykk for fristelsen til å gi opp, til å la seg lukke inne i mismot. Det greske ordet «aniara» kan også bety «trist», eller «trettende».

Men så kommer Herman Bernhoft bort til henne (skuespillerne kaller hverandre ved sine virkelige navn). Han tar en bøtte med vann og en klut, og begynner varsomt å vaske av den tunge, brune massen. Ettersom hun kommer fram fra jorda igjen, er det en ordløs vennlighet og varme mellom de to. Det er som om de vil minne oss om at det er nå vi må gi omsorg. Her, i det alltid midlertidige livet.

[ LES FLERE TEATERANMELDELSER HER ]