Cohen skriver siste kapittel i nådeboka

Den fortsatt aktuelle kinofilmen Marianne & Leonard- Words of Love, som omhandler Leonard Cohens forhold til norske Marianne Ihlen, med utgangspunkt i kunstnermiljøet på den greske øya Hydra for pluss/minus 50 år siden, forteller en nydelig kjærlighetshistorie. Nå stemmer det visst ikke at den store kinesiske mur er det eneste objektet på jorda man kan se fra verdensrommet. Men filmen viser en kjærlighet som står opp som en forhøyning over detaljene i landskapet når man zoomer langt ut.

Samtidig avhenger en del av filmopplevelsen av hvordan man forholder seg til myten om at kunstnere er mer spesielle enn andre mennesker, og dermed også fristilt fra en del ansvar som angår oss andre, ikke minst i forholdet til våre nærmeste. Det er neppe å banne i zen-klosteret å si at det i filmens fortelling er den jødisk-kanadiske sangerens norske kjæreste som stikker av med mye av sympatien. Det er fullt mulig å få litt hetta av hippie-Cohen, før framstillingen finner ham over halvveis i livet, etter 6 år i zen-senter.

LES MER: Vårt Lands filmanmelder mener filmen om Leonard Cohen og Marianne Ihlen er umusikalsk, asymmetrisk og gammelmodig

Forsoning

Filmen er en kjærlighetshistorie, ingen biografi, og kan ikke dekke alt. Likevel er det vanskelig ikke å dra med seg forsoningstanken som preger slutten av filmen over i lyttingen av Cohens nye plate, som er ute nå, tre år etter at han døde i 2016. Den er kjærlig satt sammen av sønnen Adam, som også produserte den siste som kom mens artisten ennå levde, You Want It Darker. Skjønt, det med «levde», det var bare så vidt. Cohen døde tre uker etterpå. Årets plate bygger på skisser Cohen gjorde etter innspillingene av den siste plata, men ikke rakk å ferdigstille. Han ba sønnen føre prosjektet i mål.

Og det er jo virkelig noe med Leonard Cohen og avslutninger. Også i filmen er det et rørende hovedpoeng at han fikk meddelt Marianne på dødsleiet i Norge, rett før det var slutt, at han reiste rett bak henne, gjensynet ventet straks, og de to døde med kort mellomrom. Alt går i full sirkel. Ikke en gang disse ni nye sangene fikk altså døden ta, altså.

LES MER: Angsten for religion i musikk ser ut til å ha mistet mye av sin definisjonsmakt, skriver Ole Johannes Åleskjær

Resitasjon

Å framstå som fornøyd og forsont med livet, eller som sympatisk, trenger ikke å ha noe med god musikk å gjøre, naturligvis. Men Cohens midtperiode er like bra – eller bedre – kunstnerisk som kommersielt, som den utsvevende, ville og gjennommytologiserte tidlige fasen. Det er her både «Halleluja», og viktige album som Various Positions (1984) og I'm Your Man (1988) ligger. Han framstår etter hvert spiselig, mild og mer enig med livet, som en Aasmund Olavsson Vinje foran fjellmassivet: Selv det som beit og skar gjør skyggen mindre svart.

På You Want It Darker nærmet stemmen til den 82 år gamle mannen seg innimellom grensene for hvor mørk og kornete en menneskestemme kan bli og fortsatt kalles sang. Hva Thanks for The Dance angår, skal det ikke ha eksistert mye annet enn vokalspor på det tidspunktet Cohen tok kvelden. Det fordrer sitt av produksjonen. Og Adam Cohen har virkelig gjort sitt for å holde plata i sin fars ånd. Cohens spanske gitarist Javier Mas ble fløyet inn til Los Angeles, og mangeårig samarbeidspartner Jennifer Warnes bidrar med koring. Produsentlegenden Daniel Lanois gjester, og en rekke prominente musikere står på listen over bidragsytere, som Beck, Damien Rice, Leslie Feist og Arcade Fires Richard Reed Parry. Instrumenteringen er utvidet med kor og orkester.

Monotoni og nåde

Sporene framstår først mer som en form for strukturert resitasjon (med tilløp til sang) med musikalsk backing, enn som definerte vers-refreng-låter. Musikerne har altså hatt vett til ikke å gå i veien for Cohen. I stedet skapes et lavmælt og detaljert, men forsiktig underlag for stemmen og tekstene. Plata kan først kjennes som en monoton lytteropplevelse. Og det er fortsatt mulig å få hetta, men her av alt det seige mørket. Etter flere gjennomlyttinger begynner dog låtene å skyves forsiktig fra hverandre. Det avsløres et spanskfarget tema her, et sakralt løft der. Nylonstrengsgitaren bruser, pianoet aksentuerer en stavelse. Begrepet «filmatisk» brukes altfor ofte for å beskrive musikk, men her kan det kanskje si noe om funksjonssiden av musikken: å understreke små bevegelser, helt ned på ordnivå.

Gjennom Thanks for The Dance går de samme trådene som alltid hos Cohen: religion, kvinner, politikk. I tillegg til døden, som nå er nær. Cohen kommer tilbake til nåden, og takknemligheten som uttrykkes i albumtittelen, om det er for erfaringene som er tilfalt hjertet gjennom livet eller pillene som gjør dagen levelig når han ikke lenger kan komme seg opp på bakketoppen. På «The Night in Santiago» minnes 82-åringen bar hud og sensualitet, men gjennom alt går også den zen-aktige innsikten om alle jordiske tings midlertidighet. Bakketopper, høydedrag, alt dette vi driver med: ingenting av det kan sees om det zoomes ut til verdensrommet. «Listen to the hummingbird. Don't listen to me», synger Cohen på det korte avslutningssporet; «Listen to the mind of God.» Og det er jo trolig de siste ordene vi hører fra ham, hans coda.

---

Album: Singer-songwriter

• Leonard Cohen
• Thanks for The Dance
• (Sony)

---