Filmen om Cohens norske kjærlighet skjemmes av kunstnermyter
Dokumentarfilmen om Leonard Cohen og Marianne Ihlen er umusikalsk, asymmetrisk og gammelmodig.
Historien og arkivmaterialet har tilstrekkelig kraft til å gjøre til en severdig dokumentar, men feiler i sin dyrking av kunstnermyten, skriver Einar Aarvig.(Foto: Filmweb )
I motsetning til vårt nabofolk i øst, har nordmenn en utpreget forkjærlighet for melankolsk musikk. Både Nick Cave og Tom Waits har toppet poplistene, men kongen av melodiøs tristesse, selveste norgesbestevennen, er naturligvis Leonard Cohen. I 1988 lå albumet I'm Your Man på førsteplass på VG-lista i 16 sammenhengende uker. Fem år senere fikk plateselskapet Kirkelig Kulturverksted suksess med tribute-plata Cohen på norsk: Hadde månen en søster, der artister som Kari Bremnes og Sidsel Endresen tolket Cohen-melodier oversatt av Håvard Rem.
I dag regnes kanadieren dessuten som noenlunde kul. Den ungdommelige pastoren i kinoaktuelle Disco eier for eksempel et eksemplar av tredjeskiva Songs of Love and Hate fra 1971.
Det siste kjærlighetsbrevet
Bestill abonnement her
KJØP
