Brutalt portrett av en iskald polfarer

Vi fatter knapt hvor bejublede de oppdagelsesreisende var. Parallelt med Fridtjof Nansen og Roald Amundsen hadde svenskene sin Adolf Erik Nordenskiöld. Han seilte i 1878 gjennom Nordøstpassasjen, motsatt retning av Nordvestpassasjen som Amundsen fant nesten 30 år senere.

Britenes Robert Falcon Scott utforsket Antarktis for å innlemme det i sitt britiske imperium. Amerikanerne satte sin lit til Frederick Cook. Han hevdet å ha nådd Nordpolen, men kunne ikke bevise det.

Dermed bør vi vel bare beundre Amundsen som lånte Nansens skip Fram, lurte alle som trodde han dro nordover etter Cook, men i stedet dro til Antarktis for å komme før Scott til det sørlige polpunktet.

LES MER: First Reformed viser en prest i åndelig sammenbrudd og en verden mennesker er i ferd med å ødelegge.

Viktig kunnskap

Visst får manusforfatter Ravn Lanesskog og regissør Espen Sandberg fram hvor dyktig Amundsen (Pål Sverre Hagen) var til å benytte seg av arktiske overlevelsesteknikker som han lærte av netsilik-folket da han dro med Gjøa gjennom Nordvestpassasjen.

Dermed kunne han ferdes i snøen raskere enn Scott. Briten ville bruke hester og motorkjøretøy, Amundsen satset på grønlandshunder og lette sleder. Han lot også slakte noen av hundene og bruke dem til mat da ferskt kjøtt hjalp mot sykdommen skjørbuk.

Men veldig raskt belyser filmskaperne heltens mindre fine sider. Idet Amundsen utålmodig drar av sted for tidlig i september 1911, synker temperaturen til under 50 minusgrader. Da de må snu, lar han enhver klare seg som best de kan tilbake til basen. Da Hjalmar Johansen (Fridtjov Såheim), nesten ihjelfrossen, kritiserer Amundsen for å ha sviktet laget sitt, straffes han med å bli utestengt fra resten av ferden.

Konfrontasjonen skjer i en fantastisk scene som spilles av to eminente skuespillere. Slik får vi se hvordan Amundsen lever etter Nansens motto fra skiferden over Grønlandsisen: «Døden eller Grønlands vestkyst». Amundsen formelig fnyser av de i mannskapet som tror at sydpolferden ikke er en risikosport.

Men etter at nordmennene vant kappløpet mot Sydpolen og Scott omkom, tar britene en syrlig hevn som setter spor i Amundsen. Da han og broren Leon, som finansierte ferden hjemmefra, inviteres til Det geografiske selskap i London, er engelskmennene mer opptatt av å minnes det tragiske utfallet for sin helt. I stedet for å skåle for Amundsen, skåler de for hundene som hjalp ham.

Stikker av

Filmen får levende fram hvilke omkostninger det er for mannskapet å bli med Amundsen på neste tokt: Inn i Nordøstpassasjen der de skal drive lengst mulig mot Nordpolen, det nye målet han vil nå.

Men da skipet Maud fryser fast i isen, blir de liggende i årevis. To menn får omsider tillatelse til å forlate skuta, men omkommer. Amundsen blir så lei at han stikker av med en hundeslede. De gjenværende kaster bort sju år av livet sitt på en mislykket ekspedisjon.

Roalds eldre bror, Leon, forsøker riktignok å forsvare ham ved å si at det gjorde noe med oppdageren å bli fanget i isen. Men inntrykket fester seg hos oss av en mann som er blitt besatt av å nå sine mål. Og det til tross for at hans mentor, Fridtjof Nansen, har bedt ham forske, ikke drive med hodeløse kappløp.

LES KOMMENTAR: Et ønske til norske filmprodusenter: Ikke vær redde for å ta tak i vanskelige personer, skriver Einar Aarvig.

For og imot

Skal vi sable ned den store helten, eller forstå ham på beste vis?

Filmskaperne har gjort et meget godt fortellergrep ved å la Leon havne i en lang samtale med Roalds tredje elskerinne, Bess Magids (Katherine Waterston). De møtes i Amundsens bolig i Bunnefjorden mens de venter på livstegn fra helten som har dratt med fly mot Nordpolen.

Dette nåtidsplanet lar argumenter for og imot Amundsen møtes. Bess, en dreven hundesledekjører fra Alaska, elsker ham og nekter å gå med på at han har gått fra forstanden. Leon avslører derimot hvor kynisk og selvopptatt lillebroren er blitt. To inuittsmåpiker som han ved et innfall tok med seg hjem fra isødet, må i praksis en tidligere elskerinne samt Leons familie å ta seg av.

En grufull scene mellom brødrene, glitrende spilt av Hagen og Christian Rubeck, avslører hvor smålig Amundsen er. Han ydmyker storebroren grovt til tross for at det er hans sekssifrede pengebeløp han har brukt opp på ekspedisjonene. Enda mer rystende er øyeblikket da Roald avslår hånden til broren selv om Leon vil gratulere ham med en ny bragd.

Den fornærmede egoisten

En nøkkelscene i det bildet filmskaperne vil gi av vår polarhelt, kommer i en samtale mellom Nansen (Trond Espen Seim) og Amundsen. Rasende utbryter Roald at britene etter Sydpol-kappløpet gjorde Scott til en martyr og ham til en skurk.

Sutringen setter sitt preg på boka han så skriver – Mitt liv som polarforsker. Den er så full av utfall at verken kongen eller Nansen kommer da han skal hedres i Oslo som tidenes største polarforsker.

På tampen av fjoråret fikk vi et lite flatterende bilde av den norske isdronningen Sonja Henie, også hun en person som ikke tålte å bli motsagt eller miste posisjon.

Nå får en av våre mannlige nasjonalikoner laurbærkransen revet av sitt hode. Det er langt mer spennende enn om filmskaperne hadde levert et ensidig beundrende portrett.