Hva er sannheten om et menneske?

I møte med biografiske filmer er det alltid klokt å huske at regissører tar sine valg. Noe utelates, andre ting framheves. Gjør man det motsatt – altså dropper noe ganske annet og legger vekten et annet sted – endrer bildet seg.

Følgelig bør vi aldri tro at en biografisk fortelling fanger hele sannheten. Hvem mennesket Sonja Henie egentlig var, er neppe uttømt med denne filmen. Hva det betydde for henne å bli en samler av samtidskunst sammen med sin tredje ektemann, Niels Onstad, er for eksempel utelatt i Sonja.

LES OGSÅ: Her er årets beste filmer i 2018.

Fra topp til bunn

Man må unektelig beundre Henie (født i 1912) for at hun ble den mestvinnende kunstløper gjennom tidene med gullmedaljer i tre olympiske mesterskap, ti verdensmesterskap og seks europamesterskap fra og med 1927.

Likevel, jeg hadde kjedet meg om vi fikk en kinofilm som hyllet en idrettsstjerne; slikt får TV-kanalenes dokumentarer ta seg av.

Derfor er det bra at Sewitsky (Sykt lykkelig, De nærmeste) lar den sportslige suksessen bli et bakteppe. Hennes manusforfattere Mette Marit Bølstad (Lykkeland) og Andreas Markusson (Appelsinpiken) retter i stedet et interessant søkelys på hva stjernestatusen gjorde med Henie som menneske.

Dramaet spenner fra hun etter OL-seieren i 1936 lar seg lokke til USA, til hun i alkoholpåvirket tilstand faller og blir pepet ut under et is-show i Brasil 20 år senere.

Hvordan kunne det gå så galt? Sewistkys brutale svar er at Henies personlighet ikke tålte berømmelsen hun fikk gjennom glamorøse filmer i regi av Hollywood.

LES OGSÅ: Henie Onstad Kunstsenter fyller 50 år.

Ambisiøs og utypisk

Nå er det fascinerende å se hvordan Henie bryter med et tradisjonelt bilde av kvinner som passivt lar menn ordne det forretningsmessige. Da en amerikansk manager foreslår for Sonjas far at han vil lansere henne i kommersielle is-show, er det 24-åringen selv som takker ja.

Enda freidigere er hun i møte med en mektig filmprodusent i Hollywood. – Du kan få være med i sju minutter av min neste film, foreslår han. – Jeg er verdens dyktigste kunstløper og skal være hovedpersonen, svarer hun kontant. – Du får lage fire filmer med meg for 75.000 dollar per stykk. Har vi en deal?

Det ambisiøse og utypiske ved Henie kommer utmerket fram gjennom hovedrolleinnehaver Ine Marie Wilmanns briljante spill. Hun gestalter Sonja med en myndig friskhet som feier alle innvendinger av banen, enten de kommer fra faren eller fra broren Leif, han som i barndommen lærte henne å danse på skøyter.

Pengekjær narsissist

Sonja var en av verdens første kvinner som opplevde å bli superkjendis og se pengene strømme inn. Dessverre ble hun også et tidlig eksempel på artister i vestlig underholdningskultur som blir usympatiske av å bli dyrket.

Sewitsky tegner et nådeløst bilde av en kvinne som utvikler seg til en bortskjemt narsissist og tror at suksessen vil vare evig.

For å framheve hvor lite hyggelig karaktertrekket er, introduseres en skikkelse som trolig er fiktiv: Sekretæren Connie (Valene Kane) blir ansatt av Sonja for å betjene henne i det daglige. Det er ikke måte på hvor ovenfra og ned – tidvis ondskapsfullt – Henie behandler sin assistent som har en fattig bakgrunn fra Belfast, til tross for at denne trofast støtter divaen i alt.

De pinlige konfrontasjonene mellom Connie og Sonja gjør at man sjelden synes synd på hovedpersonen.

LES OGSÅ: Mordene i Kongo er ingen «viktig» film, men den er poetisk og virkelighetsnær.

Ensom og selvmedlidende

Filmens Sonja tar for gitt at pengene flommer inn og bruker mange av dem til utagerende festing, visuelt uttrykt med gylne blader som flyter i bassenget der hun bader i finstasen.

De impresjonistiske glimtene fra to ekteskap viser en kvinne som lever etter regelen «se meg, elsk meg». Den dominerende damen gjør overflatiske valg, men lar seg lure opp i stry. Når ektemennene forsvinner, sitter hun ensom tilbake og tyr til flaska fordi hun synes synd på seg selv. Også disse forfallsscenene spilles eminent av Wilmann.

Sonja uttaler at å gå på skøyter er det eneste hun kan. Så sant, så sant. Dermed stoler hun på at faren og broren tar vare på pengene hennes på ansvarlig vis, samt at manageren vil satse på henne alltid.

Langsomt går det opp for henne at slik er det ikke. Den ene dør, den andre svikter, en tredje dropper henne. Da avgrunnen åpner seg for Henie, svarer hun med stygge og desperate grep for å gjenvinne rikdom og status. Å lure penger fra sin døende mor er ett av dem.

En hard dom

Enkelt sagt begår Sewitsky et karakterdrap på Norges isdronning. Den Sonja filmen viser fram, er det lite fristende å kjenne. På sørgelig vis illustrerer hun det bibelske utsagnet «hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?».

Men igjen – er dette hele sannheten om stjernen? Og – dømmer vi Henie hardere fordi hun ikke var en ydmyk kvinne, men ble en grisk diva?

Grådige mannfolk som baner vei for egen suksess, har vi jo vent oss til gjennom årene.

Vel, det kan man jo grunne på mens man ser Sonja.