Brutaliteten og løgnen

Det er få som har et så bevisst forhold til å skrive som den amerikanske essayisten og feministen Rebecca Solnit. Leser vi hennes bøker er de alltid, i en eller annen forstand, knyttet til et politisk prosjekt. Hun skriver, kunne man si, ikke for å uttrykke hva hun selv tenker eller finner ut, men for å finne frem til et fellesskap drevet av rettferdighet og likhet.

Solnits skriving kretser rundt spørsmål som «hva er bøker i politisk forstand?» og «hvordan lese og skrive med en bevissthet om etikk og ansvar for oss selv og andre?»

Særlig de siste bøkene hennes har hatt en økende politisk nerve; de er feministiske kampskrift.

Historiens kompass

I The Faraway Nearby (2013) en av hennes mest rørende bøker, formulerer hun et motiv som er selve kjernen i hennes forfatterskap: Historier er ikke noe vi bare forteller, men noe som enten – for å ta ytterpunktene – gjør oss til myndige aktører eller bevisstløse slaver. Når vi lever er det alltid som deltager i en historie, men spørsmålet er om det er du selv som forteller historien eller om du lar deg fortelle av en annens historie:

«Stories are compasses and architecture; we navigate by them, we build our sanctuaries and our prisons out of them, and to be without a story is to be lost in the vastness of a world that spreads in all directions like arctic tundra or sea ice. To love someone is to put yourself in their place, we say, which is to put yourself in their story, or figure out how to tell yourself their story.»

Frigjørende fortellerkunst

Det gjelder derfor å vite hvilke historier vi er en del av. Det er nemlig alltid noen som forteller en historie om oss vi ikke er oppmerksom på; historier som leder til uklarhet, fangenskap og begrensninger. Å skrive handler derfor om å frigjøre seg fra undertrykkelse og stillstand, hevder Solnit.

Plassen Solnit gir historier og vår evne til å fortelle dem har, for min del, vært svært klargjørende. Det er noe frigjørende i denne påpekningen; at historier aldri er uskyldige og at de gir form og retning til våre individuelle og kollektive liv. Stilt ovenfor hennes definisjon av fortellerkunsten fremtrer for eksempel tanken om «underholdning» som overfladisk. For uansett hvilken beretning som legges frem er det noen som er fortellere og noen som blir styrt av fortellingen – noen som «blir fortalt av en annens historie.»

Sultanen og haremet

Et av Solnits mest slående eksempler er Sjeherasads beretninger i den arabiske eventyrsamlingen 1001 natt (også den fra The Faraway Nearby). Både Sjeherasad og de andre i haremet var slave av sultanens fortelling, han drepte alle sine elskerinner siden han hadde blitt sveket av sin kone. Men Sjeherasad klarte å frigjøre både seg og de andre gjennom sine beretninger. Hun fikk ham til å se seg selv og andre gjennom andre menneskers skjebner.

Det er først når vi får tak i utviklingen i disse eventyrene vi skjønner at 1001 natt ikke bare er «gode historier» – en form for underholdning – men et portrett av makt og avmakt og hvordan undertrykte kan frigjøre seg fra mesterfortelleren.

Trumps blindveier

I sin siste bok Call them by their true names – som i noe mindre grad er et sammenhengende skriveprosjekt enn jeg er vant til fra hennes hånd (det er en samling av publiserte essays) – handler det også i aller høyeste grad om å lokalisere hvem som er fortellere og hvem som blir fortalt. Det handler, i det store og det hele, om det forferdelige mennesket som har blitt president i USA. At Trump har gått til topps i de forente stater virker som å ha vært et slags trauma for Solnit – og denne boka kan betraktes som en form for kognitiv selvterapi.

Til forskjell fra hennes tidligere bøker har Trump trukket hennes oppmerksomhet vekk fra fortellingen som frigjøring eller fangenskap. Her har hun beveget seg ned på ordets nivå. Når man, som Trump, notorisk velger å skjelle ut meningsmotstandere, overkjøre pressen og tilsidesette fakta er det gjennom et språk og gjennom valg av ord som undertrykker både sannhet og rettferdighet, hevder hun. Derfor er det viktig å lokalisere hvordan ord – og ikke bare fortellinger – legger et lokk på en barbarisk og sannhetsfornektende virkelighetsoppfatning. Nettopp ved å avsløre brutaliteten som skjuler seg bak Trumps måte å beskrive virkeligheten på, kan vi finne redskapene for å flette sammen en fortelling som bringer oss nærmere et fellesskap. Det kan også bringe oss nærmere en troskap til sannhet igjen.

Brutalitetens språk

Som tittelen antyder, og dessuten i tråd med hennes øvrige forfatterskap, skriver Solnit i retning av motstand, solidaritet, fellesskap og søsterskap. Hun gjør også et større poeng ut av selve ordenes presisjon og supplerer sin tenkning om fortellingens forandrende kraft. «Once we call it by name, we can start having a real conversation about our priorities and values. Because the revolt against brutality begins with a revolt against the language that hides that brutality,» skriver hun.

Historier skal fortelles til andre. Slik kan vi samle oss rundt beretningene som får oss til å se hvor vi befinner oss i livet og hvilket samfunn vi faktisk lever i. Når vi får øye på brutaliteten og løgnen under historiene som definerer og styrer verden, kan vi fortelle andre historier som gjør kål på de dårlige historiene ved å avsløre hvor elendige de er, sier Solnit. Så lenge vi kan fortelle slike historier – og andre vil samle seg rundt dem – er det håp.

Så lenge Solnit skriver slike bøker, er hun det beste eksemplet på nettopp det.