Film

«Belgravia» er en såpeopera, med hestevogner, blondeparasoller og onkel Skrue-kinnskjegg

«Downton Abbey»-skaperen er tilbake på NRK med «Belgravia». Seriens konservative budskap er at hardt arbeid og ydmykhet er eneste mulighet til å stige i rang. Arveregler er en helligdom.

Kostymedramaet er muligens den film- og seriekonvensjonen som går gjennom flest revitaliseringer – det er avhengig av stadig fornyelse. I 2006 utstyrte Sofia Coppola tittelfiguren i Marie Antoinette med Converse-sko og psykologisk dybde. Oscarvinneren The Favourite (2018) var en mørkt og seksuelt ladet maktkamp om en gal dronnings gunst. I Mary Queen of Scots (2018) gestaltet skuespillere med ikke-europeisk bakgrunn historiske britiske adelsmenn. HBO-serien The Great (2020) er en Katarina Den Store-biografi full av overgrep, tortur og snedige kamerakjøringer. The Crown på Netflix er overskridende på en annen måte, den er verdens dyreste tv-serie og anstrenger seg for å fremstå som nettopp det.

Samtlige er skapt med et ønske om å utfordre forventningene til sjangeren, og med et mulig unntak av The Crown er ikke disse historietimene særlig egnet som familieunderholdning.

Adel og borgerskap

Med sin trygge fremdrift og vektlegging av å være snill og grei, var Downton Abbey (2010–2015) en tradisjonell motvekt til disse nye, «spenstige» strømningene, og nå er serieskaper Julian Fellowes NRK-aktuell med Belgravia, en serie i samme ånd.

Byggherren James Trenchard er i ferd med å komme godfot med adelen etter å ha forsynt den britiske hæren under Napoleonskrigen. Når han og familien snaue tretti år senere flytter inn i det fasjonable bydelen Belgravia - et område han selv har vært med på å utvikle – virvles hemmeligheter mot overflaten. James og kona Anne deler nemlig et barnebarn med den høyaktede greven og grevinnen av Brockenhurst, men frykter skandale. Utgjør sønnesønnen - den kjekke forretningsmannen Charles Pope – en trussel for arverekkefølgen i adelsfamilien? Hvordan påvirker hans nærvær stemningen i oppkomlingfamilien? Og hva skjer når det oppstår søt musikk mellom Charles og høyadelige Maria?

Frykt for fordømmelse

Disse sammenvevde konfliktlinjene ligger tettere på Dynastiet og Hotel Cæsar enn Shakespeare. Belgravia kan utmerket kategoriseres som en såpeopera, bare med kyser, hestevogner, blondeparasoller og onkel Skrue-kinnskjegg.

Og viktigst av alt: En ukritisk ærefrykt for alt adelig, en blind beundring som deles av hele persongalleriet og serieskapere. Trenchard-familien går gjennom de hardeste anstrengelser for å etterleve alskens kutyme-regler, et normverk det er meningen publikum skal kose seg med. Seriens tydeligste nerve er en allestedsnærværende angst for at noen skal handle på tvers av aristokratiets skrevne og uskrevne bestemmelser. Det hviler en konstant frykt for fordømmelse fra noen høyt i adelsnæringskjeden.

LES OGSÅ: «Patrick Melrose» er briljant i sin selvsikre legering av humor og alvor, satire og smerte

Konservativ

Der HBO-serien Patrick Melrose var et oppgjør med aristokratiet fra innsiden, er altså blikket på det i Belgravia fullt av aktelse. Slik sett er det kanskje ingen overraskelse at serieskaper Julian Fellowes (f. 1949) verken er jarl eller greve, men en diplomatsønn som etter en halvveis vellykket skuespillerkarriere slo seg opp som manusforfatter på 1990-tallet. For spillefilmdebuten Gosford Park (2001) fikk han oscar for beste originalmanus. For sin innsats for britisk film og tv ble han – sannsynligvis til en viss glede – adlet i 2011 og i dag representerer han The Conservative Party i Overhuset.

Lojale undersåtter

Man trenger ikke lete for å finne tradisjonelle verdisyn i Belgravia: Alle er fortrolige og bekvemme med et strengt lagdelt samfunn. Hardt arbeid og ydmyk innstilling til øvrigheta er eneste mulighet til å stige i rang. Arveregler er en helligdom.

I Downton Abbey var tjenerskapet fulle av fryd over å jobbe for Crawley-familien. I Belgravia er kammerpikene og hovmesterne upålitelige hvis de tjener borgerskapet, mens adelens undersåtter er lojale til døden. Det er de grådige og skurkaktige som bedriver utenomekteskapelig lidderlighet. Seriens eneste industriarbeider er involvert i et komplott mot en av hovedpersonene. I motsetning til alle moderne tv-serier, er grådighet, latskap og vellyst utelukkende forbundet med usympatiske mennesker.

Menns geskjefter driver det meste av historien fremover, mens kvinnene er henvist til å snakke om dem.

Som hos sine mer moderne kostymedramakusiner, er det like fullt kvinnene som får mest tid på skjermen. Det kan ha med målgruppen å gjøre. Her er bare to svært milde innslag av vold og ingen overskridende elementer.

LES OGSÅ: «An American Pickle» er en florlett satire der en jødisk immigrant konserveres i 1919 og lager kulturkræsj i Brooklyn hundre år senere

Teskje

Handlingen er, de komplekse forbindelsene til tross, bedagelig og lett å følge, rollefigurene er påpasselige med å gjenta viktig informasjon til hverandre og publikum. Ofte får vi begivenhetene med teskje: Skurken forteller at han vil ha tilgang til brev. Han bestikker en utro tjener til å stjele det. Vi bevitner tyveriet. Tjeneren opplyser at han har stjålet det – flere ganger. Det finnes ingen motsetninger mellom karakterenes utseende og væremåte; nevnte tjener er utstyrt med et konstant mistenkelig oppsyn. De edleste menneskene ser også mest edle ut.

Det er altså fullt mulig å spasere ut på kjøkkenet og brygge seg en Earl Grey uten å sette nettspilleren på pause.

Drøm

Det kan høres ut som innvendinger. Men innenfor sine strenge, egenpålagte rammer, er Belgravia utsøkt underholdning, en flukt til en aristokratisk væremåte som verken føles påtrengende aktuell eller pliktskyldig tro mot virkelighetens 1840-tall. Den er derimot trofast til publikums forventninger, og innfrir dem på systematisk og dermed tilfredsstillende vis. Budskapet er nærmest drømmeaktig: Hvis man bare elsker hverandre rent og høyt nok, vil det vise seg at man har hatt moralen (og diverse arve-forordninger) på sin side fra første stund.

Les også:

Alle Einar Aarvigs film- og TV-anmeldelser i Vårt Land

---

Belgravia

  • Miniserie i seks episoder på NRK1 og NRK TV.
  • Serieskaper: Julian Fellowes
  • Med: Tamsin Grieg, Harriet Walker, Tom Wilkinson, Alice Eve
  • Aldersgrense: 9 år.

---

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film