Er body horror i ferd med å bli en del av skrekkhovedstrømmen? Undersjangeren, som kan spores tilbake til Mary Shelleys roman Frankenstein (1818), har stort sett blitt ført til kinolerretene av den kanadiske filmskaperen David Cronenberg, men nå maltrakteres kropper på flere og uventede steder
---
Film
The Substance
Svart komedie/horror
Regi: Coralie Fargeat
Med: Demi Moore, Margaret Qualley, Dennis Quaid
USA 2024
2 timer og 20 minutter
Aldersgrense: 15 år
---
I 2021 vant franske Titane Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes, juryen foretrakk åpenbart nærgående skildringer av seriedrap fremfor de lettbente grubleriene i vår egen Verdens verste menneske. Men allerede året etter ble norske satiren Syk pike - der hovedpersonen gjorde seg selv deformert for å få oppmerksomhet - vist i Cannes for deretter å bli en snakkis her hjemme.
Samme år gjorde Cronenberg et rendyrket body horror-comeback med Crimes of the future, og i disse dager kan den blodige kroppsutforskningen i Alien: Romulus oppleves på kino. I 2025 lanseres Den stygge stesøsteren, som beskrives som en norsk kroppsskrekk-vri på eventyret om Askepott.
Råttenskap og misforming
Premiereklare The Substance, som vant manusprisen under årets Cannes-festival, rommer elementer fra alle disse innfallsvinklene. Den er en blodig og eventyraktig satire over skjønnhetsjag, alderdomsangst og samfunnets forventninger. Coralie Fargeatnos film er dessuten en variasjon over både Oscar Wildes fabel om Dorian Grey og myten om Narkissos, ynglingen som ble tæret til døde av forelskelsen i sitt eget speilbilde.
En innledende montasje viser – fullstendig bokstavelig – hvordan stjernestatusen til skuespillerinnen Elizabeth Sparkle (Demi Moore) falmer, slår sprekker og blir tilgriset. Når den tidligere oscarvinneren sparkes fra et trimprogram på tv, takker hun ja til en gåtefull kur som lover å skape en vakrere og mer perfekt versjon av henne selv. På brutalt vis avføder hun – i mangel av et bedre uttrykk - den unge, feilfrie Sue (Margaret Qualley), baksiden av medaljen er at de to kvinnen må leve i en delikat symbiose. Som hos Dorian Grey og Narkissos, skaper behovet for bekreftelse råttenskap og grotesk misforming.
Grufullt eventyr
The Substance er fortalt med et nesten forstyrrende tilgjengelig filmspråk, begivenhetene er lette å følge, selv i lange, ordløse sekvenser. Fargene er sterke, bokstavene er store, og som om ikke handlingen var enkel nok i seg selv, understrekes sentrale poenger med tilbakeblikk og rollefigurer som tenker høyt når de er alene. Et interessant valg, særlig siden historien krever en seer som overhodet ikke henger seg opp i detaljer. Hvordan og hvorfor foregår de grufulltransformasjonene, hva er logikken, liksom? Hvordan forklarer Sue hvor hun kommer fra? Burde hovedrollen blitt spilt av en mer utseendetypisk 61-åring enn Demi Moore?
Det får være det samme, det som skjer er best tjent med å bli lest som en fabel, et eventyr.
Lystig overskudd
Bildebruken sender tankene til den kliniske symmetrien i filmene til Stanley Kubrick, det meste foregår i blankskårne interiører – polerte åsteder som etter hvert skal stå i sterk kontrast til blod, gørr og andre deler av kroppens indre. Og Moore – i sin tid verdens betalte kvinnelige filmstjerne – passer tross alt perfekt inn i dette universet, en verden der utseende og ungdom er både midler og mål.
Når symbiosen mellom Sue og Elizabeth skjærer seg, er det ikke på grunn av kvinners iboende misunnelse, men at samfunnet og markedskreftene styres av menns blinde begjær etter skjønnhet. Det er fornøyelig å se Dennis Quaid - en annen åttitallshelt – som tv-produsenten som målbærer det hele. Med spastisk ansikt og replikker som «Det er over når du er femti» og «Vakre jenter må alltid smile», tar Quaid rollefiguren langt inn i parodien, uten at det går ut over uhyggen.
For grensesprengende vold og blodbad - skildret med et slags lystig overskudd – blir stadig ledsaget av humor, et heftig lydbilde og det man kanskje kunne kalt filmatiske fiksfakserier.
Frastøtende og underholdende
The Substance er dermed mer vemmelig enn skrekkelig og samtidig en sjelden kombinasjon av frastøtende og underholdende, en film hvor man smilende kniper igjen øynene under de verste uhyrlighetene og som man forlater forfrisket og i godt humør. Litt fordi det var gøy, litt fordi det er over.
Ja, med The Substance har definitivt body horror-sjangeren kommet tettere på hovedstrømmen. Spørsmålet er hvor lenge vi orker å ha den der. Litt til, kanskje? Hvis den holder dette nivået.
