Kultur

Har en kinosjef plikt til å sette opp alle filmer av en viss størrelse?

26 år etter at den ble nektet visninger i Oslo, får kontroversielle «Crash» endelig kinopremiere i hovedstaden. Det reiser noen spørsmål om ytringskulturen da og nå.

.

«Men det kan man jo ikke si lenger», heter det seg ofte i dag, gjerne i klagende nostalgi over en mer liberal og mindre dømmende fortid. Men var det slik at man ikke ble kneblet eller «kansellert» i gamle dager?

Torsdag kveld, ledsaget av scenedebatter og podkastsamtaler, får Crash (1996) en slags forsinket norgespremiere i flere norske byer i regi av filmnettstedet Montages.

Kontroll på film

Da David Cronenbergs kontroversielle film ble nektet oppsetninger i hovedstaden i 1997, skrev den seg inn i en viss norsk tradisjon for filmsensur.

I 1980 stanset Statens filmkontroll – senere Medietilsynet – norske kinovisninger av komedien Life of Brian, og begrunnet det med blasfemiparagrafen – en del av norsk lovverk som hadde vært sovende siden 1934.

Tidligere hadde institusjonen forbudt titler som Bonnie & Clyde (1967), Enter the Dragon (1973) og Motorsagmassakren (1974) på grunn av «forrående innhold, men etter debatter om videovold på 1980-tallet, inntok tilsynet en mer veiledende enn moralsk rolle i tiåret etter.

Tydelig vertskap

At filmer ble nektet visninger på 1990-tallet skyldtes ofte at direktøren i Norges største og viktige kinobedrift betakket seg for deres voldsomme eller tabubelagte innhold.

«Mitt nei til oppsetning av Crash står jeg for som rett og riktig den gang», skriver Ingeborg Moræus Hanssen i erindringen Kinodager fra 2010. «Filmen ble satt opp andre steder og den ble bedre kjent på grunn av meg. Og jeg på grunn av den. Så da så!»

I en nylig publisert podkastsamtale med Montages-redaktør Karsten Meinich, står Moræus Hanssen fremdeles for beslutningen og minner om viktigheten av at en kino skal ha et tydelig vertskap, en klar stemme som forteller hvem de er: «Alle visste hvem jeg var. I dag styres kinoene av siviløkonomer».

I episoden forteller den tidligere direktøren også om storslåtte oppsetninger av franske filmer på Colosseum, og om hvordan Pater Hallvard Rieber-Mohn var en avgjørende inspirasjon for henne. Rieber Mohns filmanmeldelser i Vårt Land gjorde ham til «en av få fra den kristne verden som faktisk brydde seg om film».

Moræus Hanssens stemme var definitivt klar, og aller mest tydelig ble den da hun satte ned foten. Crash var ikke noe enkelttilfelle. Det ble høylytt debatt, ofte etterfulgt av suksessfulle alternative visninger da det ble gitt rødt lys til titler som Dobermann (1997), Saviour (1998) og Alene mot alt (1998).

Banebrytende

Men Crash skiller seg ut i dette selskapet. David Cronenberg var en anerkjent og prisbelønt filmskaper, med en betydelig fanskare og en rekke banebrytende filmer bak seg. Den kompromissløse stilen, der vold og lemlestelser sammenstilles med mediekritikk og intellektuelle fabuleringer, hadde gjort ham til et kontroversielt varemerke.

Crash var basert på en roman av den anerkjente britiske forfatteren J. G. Ballard og vant Juryprisen i Cannes, der den konkurrerte i hovedprogrammet. I motsetning til den i dag glemte Dobermann, knyttet det seg forventninger til Crash, den kunne utmerket ha både innbragt gode kritikker og klingende billettsalgmynt.

Filmen skapte oppstuss i flere land enn Norge, den ble blant annet nektet visninger i London-bydelen Westminster.

Amoralsk

Og tematikken kan trygt kalles «kontroversiell» uten å vanne ut begrepet: Crash handler om fetisjisme, om biler og særlig bilulykker som åsted for seksuell utfoldelse, om en subkultur som dyrker krysningspunktene mellom opphisselse, død, smerte og spenning. Et ektepar slutter seg til denne grupperingen og virvler seg dypere og dypere ned i dens grensesprengende, normløse verden.

Det mest egenartede ved Crash er ikke den tabubelagte koblingen mellom sex og død, men den likefremme nihilismen den er skildret med. Selv de mest spekulative filmer har gjerne et budskap av typen: «Gå gjerne ut av komfortsonen og A4-livet, men ikke blir for grådig og enøyd, ikke gå for langt, det straffer seg.» Her finnes det ikke et slikt forsyn, universet vi befinner oss i og menneskene vi møter, er fullstendig blottet for moral.

Bildene er mindre eksplisitte enn man kanskje kunne forvente, «drøyheten» er i stor grad et resultat av den likegyldige atmosfæren, suverent lydlagt av Howard Shore, som senere skulle ta sine komponist-evner til Ringenes Herre-serien.

Har en kinosjef plikt til å sette opp alle filmer av en viss størrelse og betydning?

—  Einar Aarvig

Ytringsplikt?

«Pervers», skal Moræus Hansen ha kalt Crash i forbindelse med kinonekten. De fleste, inkludert filmskaperen, er nødt til å si seg enig. Det er noe av poenget. Det er den overskridende seksualiteten som gir filmen dens kraft.

Men å karakterisere Crash som lite «gjennomarbeidet» og som en «svak og dårlig Cronenberg»-produksjon, slik den tidligere kinosjefen gjør i Kinodager, er å være i utakt med ettertidens behandling av filmen. Det er lever hun nok godt med.

Filmen vises i flere norske byer denne måneden – blant annet på Gimle i Oslo, en kino Ingeborg Moræus Hanssen brukte betydelige ressurser på å renovere. De tilhørende samtalene er et utmerket utgangspunkt for å diskutere likheter og motsetninger mellom dagens og fordums ytringskultur. Kanskje de samtidig vil svare på spørsmålet Hanssen stiller i podkastsamtalen: Har en kinosjef plikt til å sette opp alle filmer av en viss størrelse og betydning?

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Einar Aarvig er frilans serie- og filmanmelder og tidligere redaktør av FilmMagasinet. Han er fast filmkritiker i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur