Anmeldelser

Kampen for oppmerksomheten

Syk pike er satire med ubehagelig presisjonsnivå.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Et par sitter på restaurant og virker mer opptatt av hvordan de tar seg ut enn å nyte serveringen og atmosfæren. De spiller et slags spill med personalet, målet er å stjele en vinflaske. Det flytende innholdets historikk og kvalitet er underordnet prisen på flasken: At den koster 23.000 kroner blir gjentatt og gjentatt.

Thomas er kunstner, han er i ferd med å få suksess med verker laget av ulovlig ervervede designmøbler. De fiksjonelle tyveriene har fått oppmerksomhet fordi de minner om noen reelle, og samspillet med virkeligheten stopper ikke der: Thomas spilles av Eirik Sæther, som selv lager kunst av møbler. På nettsiden til Norsk Billedhoggerforening problematiserer han sofaens fall nedover samfunnshierarkiet:

«Historisk sett har sofaen utviklet seg fra å være en sosial markør for en dekadent elite til et liggemøbel for konsum av lavkultur. Begrep som sofasliter og sofagenerasjon vitner om at sofaen har blitt et sted hvor vi henfaller til en passiv livsstil, hvor vi kan konsumere fortellingen om andres liv uten selv å bli sett.»

Kroppslig forandring

Hun formulerer det aldri, kanskje ikke engang til seg selv, men Thomas’ kjæreste Signe er dypt misunnelig på oppmerksomheten han får. Etter å ha blitt oversprøytet med blod i et forsøk på å hjelpe et hundebitt-offer, registrerer hun at synlig lidelse kan gjøre henne til midtpunkt.

I en velskrevet og godt timet sekvens, avbryter hun Thomas’ tale med et imitert allergisjokk og nyter å få kunstfiffens blikk på seg.

Senere kommer Signe over artikler som setter det angstdempende legemidlet Lidexol i forbindelse med alvorlig hudsykdom. Et besøk hos Stian, en traurig og ensom type som bor hjemme hos moren sin og bistår «venner» med å anskaffe illegale substanser på internett, blir starten på en grufull kroppslig forandring.

Og – kanskje på grunn av den innstendige kompromissløsheten hennes – går prosjektet etter planen, hun får oppmerksomhet i mediene og nye karrieredører åpner seg.

Enøyd

Det er ikke bare Signe og Thomas som fremstår som selvdyrkende i Syk pike. Filmen skildrer et Oslo vest-sentrert univers der mennesker og institusjoner innen kunst mote og media er mer opptatt av hvordan de fremstår enn … alt annet. Alt som tilsynelatende motiveres av altruisme – som et modellbyrå som har spesialisert seg på vanskapte og vansirede kropper – skjuler et ønske om å bli dyrket og hyllet.

Men Signe er spesielt enøyd, hun viser liten evne eller vilje til noe annet enn å bli anerkjent. Vennskap og kjærlighet har ingen verdi i seg selv, de er midler for selvrealisering.

Det går an å plassere Syk pike under sorteringen «generasjonsportrett». Menneskeheten har alltid kjempet for oppmerksomhet, men vår tids sosiale medier har gjort det å bli sett til noe som er verdifullt i seg selv – det er ikke om å gjøre å være mest mulig interessant, men å bli oppfattet som det. Satiren i filmen blir bare sterkere ved at historien ikke skaper kontrast til denne fellesoppfatningen – her er ingen moralske kompass i form av etisk korrekte rollefigurer eller klipp til problemstillinger (krig/klima/sult) som setter forfengeligheten i relieff.

Ynkverdig

Er det virkelig attråverdig å få medynk på grunn av et grotesk utseende? Manusforfatter og regissør Kristoffer Borgli gjør lite for å få oss til å forstå valgene Signe tar, men sneier innom en trist barndom med fraværende far. Men sympati fra publikum er ikke målet her. Filmskaperen og hovedrolleinnehaver Kristine Kujath Torp har anstrengt seg for å gjøre Signe uforsonlig og ensporet.

Dermed blir satiren og sjokk-effekten tydeligere, samtidig som at Borgli og Kujath Torp peker på noe ubehagelig allmennmenneskelig: At behovet for å bli sett kan overskygge mer aktverdige egenskaper.

Aller mest besnærende i Syk pike er en av flere drømmesekvenser – handlingsforløp som viser tenkte utfall av Signes plan: Hun gir ut en bok der hun innrømmer å selv ha påført seg hudskadene og blir hyllet for sin ærlighet, for å sette ord på nettopp dagens ubarmhjertige higen etter oppmerksomhet. Virkeligheten er mer prosaisk, her må hun kjempe om nettavisforsider med en skytetragedie i Bergen.

---

FILM

Syk pike

Komedie/drama

Regi: Kristoffer Borgli

Skuespillere: Kristine Kujath Thorp, Eirik Sæther, Sandra Witt, Henrik Mestad, Andrea Bræin Hovig

Premiere: 9. september 2022

Aldersgrense: 15 år

---

Kroppsskrekk

Den mørke historien foregår i en lys og solfylt hovedstad, med vakre mennesker, byrom og interiører. Bildene har digitale effekter som skal illudere fordums filmruller – kanskje for å minne oss på at det vi ser er fiksjon, en stilisering. Scener fra Vigeland-museet viser – en muligens oppriktig – fascinasjon for statuenes personlighetstyper og ansiktsuttrykk. Signes deformerte ansikt beskrives med virkemidler forbundet med skrekkfilmkategorien body horror.

Presisjonsnivået er ubehagelig, resultatet er både overdrevet og uovertruffent. Det er bare å håpe på at norske filmskapere vil la seg inspirere av Kristoffer Borgli

—  Einar Aarvig

Stilgrepene brukes til å skape en kompleks, men aldri tvetydig satire, en sjanger som har vært nesten fraværende i norsk film: Her tas vi til en verden der samtlige rollefigurer er narraktig forfengelige, de ønsker å bli sett som interessante og vellykkede og moralsk gode mennesker, men fremstår som usikre, egoistiske og tilkortkomne. Det er en moral her et sted, men aller mest er Syk pike opptatt av diagnostisering. Presisjonsnivået er ubehagelig, resultatet er både overdrevet og uovertruffent. Det er bare å håpe på at norske filmskapere vil la seg inspirere av Kristoffer Borgli.


Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Einar Aarvig er frilans serie- og filmanmelder og tidligere redaktør av FilmMagasinet. Han er fast filmkritiker i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser