Utelukkende positive anmeldelser i inn- og utland – mens britiske The Guardian omtalte den som en umiddelbar klassiker. Filmverdenens mest kjente palmelogo med underteksten Festival de Cannes. Best actress. Norges mest bejublede og internasjonalt meritterte filmkunstner – han har blant annet vært jurypresident i nettopp Cannes. Klarer Joachim Triers femte spillefilm å leve opp til de astronomiske forventningene?
---
Film: Drama
Verdens verste menneske
Regi: Joachim Trier
Med: Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie og Herbert Nordrum
Norge 2021
2 timer, 1 minutt
Aldersgrense: 12 år
---
Melankoli og tankefullhet
Verdens verste menneske avslutter regissørens Oslo-trilogi, som ble innledet av Reprise i 2006 og som fikk sitt andre kapittel – alt annet enn en mellomroman – med Oslo 31. august i 2011. Filmene var eksistensielle utforskninger av vennskap, psykisk sykdom og livslede, med en sørgmodig grunntone i utsøkt kontrast til en bejaende og energisk formidling – en overskuddspreget fortellerteknikk med et vell av virkemidler: Selv om hovedpersonene er i livskriser, er situasjonene de står i levende og mangesidig fortalt – Trier innførte for eksempel en mye kopiert gullstandard for hvordan fest skal skildres på film. Intelligent Oslo vest-melankoli kombineres med sprudlende tankefullhet og assosiative sekvenser – gjerne tilbakeblikk, tankeeksperimenter eller overblikk over enkeltsituasjoners mulige utfall.
Grepene var også tilstede i amerikanske-norske Louder than bombs (2015) og i horrorfilmen Thelma (2017). Sistnevnte hadde også handling fra hovedstaden, men viste et brutalistisk-gotisk Oslo, der trilogien portretterer den på uventet og sjarmerende, nærmest forelsket vis. Samtlige Trier-filmer er medforfattet av Eskil Vogt – fremdeles kinoaktuell som regissør med den banebrytende grøsseren De Uskyldige.
Uro
Julie er skoleflink, men retningsløs – hun er ikke på det rene med hva hun skal bruke det strøkne vitnemålet sitt til. Innerst inne er hun ikke interessert i medisin og psykologi – det uklare målet er noe mer skapende. Hun ønsker ikke å la sin flyktige personlighet bli definert av andre, selv om hun erkjenner tryggheten i definisjonsmakt. Hun blir samboer med den verbale og blaserte tegneserieskaperen Aksel – som er snaue femten år eldre – men opplever hans språklige presisjon som begrensende. Selv møter hun verden på en åpnere måte, men denne ustadige tilnærmingen gir henne uro og usikkerhet. Prøvende undersøker hun om lykken kan ligge et annet sted – hos den jevnaldrende, spontane Eivind.
Dramakomedie
Verdens verste menneske er altså en historie om kjærlighet og å finne sin plass, men den er også en beretning om generasjoner. Både i friksjonen mellom Julies og Aksels verdenssyn og i et inspirert innsmett om hvor Julies mor, mormor, oldemor og andre kvinner i familien var i livet i trettiårsalderen.
Tematisk svinger vi i tillegg innom kanselleringskultur og krenkede, moderne reaksjoner på Aksels tegneserier – de springer ut fra en overskridende undergrunnskultur som nådde sitt senit på 1990-tallet.
Dessuten spiller klimaspørsmålet en ukarakteristisk stor rolle til dramakomedie sjangeren å være. Problematikken fungerer ikke bare som noe som formørker den yngste og mest bevisste generasjonens liv, en montasje av smeltende grønlandsis og en syk klode, gjør den til noe publikum må forholde seg til.
Filmen handler om livet selv og utsetter ikke rollefigurene for mer enn hva de fleste gjennomgår i livet
— Einar Aarvig, kritiker
Gåtefull og allvitende
Rikdommen i tematikk, nyanser og situasjoner er formfullendt formidlet. Handlingen er delt opp i tolv navngitte kapitler, samt prolog og epilog. En gåtefull, allvitende fortellerstemme som ikke er Julies egen, gir oss avgjørende situasjon – av og til overlapper den helt eller delvis med dialogen. Vi tas med på en psykedelisk-guffen fleinsopp-tripp, og på et tidspunkt fryser Trier tiden og lar et nyforelsket par sverme gjennom hovedstaden i kjærlighetsrus.
Det viktigste virkemidlet er skuespillerne. Renate Reinsves storøyde innlevelse gir oss tilgang til Julies indre liv – hun fremstår så kompleks av også vi i publikum ikke lett kan definere henne. Kontrollen hun har over både ørsmå ansiktsbevegelser, og større utbrudd er pustfrarøvende. Eller kanskje det ikke er «kontroll» – men innlevelse. Anders Danielsens Lie topper tidligere suverene rolleinnsatser som Aksel, han gjør ham til et intenst og helhetlig menneske vi blir ordentlig kjent med, en tragisk mann utilpasset samtiden. Herbert Nordrums Eivind er portrett man sjelden ser på film – et nyansert maleri av en type som ofte vises som karikatur – en atletisk servicemedarbeider som kanskje ikke var så enkel likevel.
OsLove
Det foregår i et Oslo som både er gjenkjennelig og filmet fra uvante vinkler. Trier og fotograf Kasper Tuxen skildrer skjønnheten i fasadene til Rådhuset og Ullevål sykehus og magien i å gå fra Ekebergrestauranten ned mot byen en lys forsommernatt. St. Hanshaugen og Bislett på sitt mest grønnkledde spiller viktige roller, men vi tas også til et budsjett-treningssenter i Dælenenggata rett ved mindre pittoreske Carl Berners plass. Selv Barcode, hvis bygninger var under konstruksjon i Oslo 31. august fremstår som et ladet og potent sted i Triers regi.
Verdens verste menneske handler om livet selv og utsetter ikke rollefigurene for mer enn hva de fleste gjennomgår i livet. Jakt etter identitet, etter å finne ut av hvem man er velkjent materiale, men her forvaltes det med frisk energi. Hovedpersonen fremstår med sammensatt, genuin personlighet, ikke som et generelt bilde på veikryss-situasjonen så mange står i mot slutten av 20-årene. Nettopp derfor er hun gjenkjennbar.
Selv om bildene er mørkere, ansiktene mer skyggelagte enn de to første oslofilmene, kan Verdens verste menneske trygt karakteriseres som feelgood – om ikke av den minst forpliktende sorten. Joachim Trier, Eskil Vogt, Renate Reinsve, de øvrige, formidable skuespillerne og resten av teamet fremstår som så filmatisk sterke og kompetente at de kunne båret enhver tematikk med letthet.
