Anmeldelse: Voldelig skrekk fra Gullpalme-vinneren Titane

Franske filmer med andre merkelapper enn «drama», til nød «dramakomedier», er sjeldne svaler utenfor landet egne grenser. Når vi tenker på fransk film som mer sofistikert enn amerikansk eller norsk, er det fordi vi ikke serveres et representativt utvalg, men for produksjoner spesialtilpasset filmfestivaler og et kresent publikum. Sjangerfilmene – som skrekk og folkelig komedie – egner seg bare unntaksvis som for eksport og tendensen bare øker:

Der fordums fransklærere med alpelue kunne humre til brede komedier med Gerard Depardieu, synes dagens franske filmimport mer alvorlig – eksistensialistiske, stillfarne filmer om familie og identitet, som Celine Sciammas Lille mamma, som hadde premiere forrige uke.

Men unntaksvis finner buskis-komedier som Velkommen til Parisog overskridende kunst-horror som Climax veien til norske kinoer, gjerne ved hjelp av de aller minste distributørene.