Verden av i går

Våre besteforeldres tid var en helt annen en vår, formet av andre forventninger, muligheter og begrensninger enn vår. Verden er i konstant endring og vi trenger noen ganger å bli minnet om det som var. Den østeriske jøden Stephan Zweig gjorde dette til gangs, i boka En verden av i går, som kom ut i 1941. Ikke alle kan skrive en memoarbok som angår hele verden, men flere kan skrive nær slektshistorie som berører.

Den pensjonerte jernbanemannen og predikanten Preben Colstrup har gjort det.

---

Sakprosa

Preben Colstrup

Settepoteter. Hvalfangst og krigshistorie

298 sider, Forlagshuset Lunde 2024

---

Fra Bømlo til London

Colstrup (født 1947), har satt seg fore å følge sin fars og mors historie. Mor fra Bømlo, far fra Larvik-traktene. Far var hvalfanger, før andre verdenskrig tvang ham til London og innsats som telegrafist i sjøforsvarets flyvåpen. Faren dør få måneder før Colstrup blir født, i den første sivile flyulykken i Norge etter krigen i 1947, om bord i Joseph Terbovens gamle privatfly, gjort om til rutefly. En annen av de omkomne passasjerene er forfatteren Ronald Fangen, en av initiativtagerne til avisa Vårt land.

Colstrup nøster i sin fars og mors families liv, deres barndom og ekteskap, og spenner i denne prosessen opp et bredt lerret av et Norge de fleste av oss knapt ville ha kjent oss igjen i.

I Vestfold gikk det i skipsfart, og gjerne ombord på en skute som var involvert i hvalfangst. Norge var en stormakt innenfor denne industrien, som med dagens øyne virker nesten grotesk, men som den gang var en vei inn i et godt liv, med bra hyre.

Her har kirka, predikanter og Bibelens ord stor makt over sinnene

Godt gravearbeid, og mye fantasi

Colstrups baserer seg på brev, dagbøker, sekundærlitteratur og mye fantasi. Boka er full av imaginære samtaler, blant annet der hvalfangsten beskrives. Det blir litt oppstyltet á la: «Ja, du skal ikke undervurdere hvalfangsten som handelsnæring.». Men det er opplysende å lese om et helt økonomisk-industrielt apparat som betjener og tjener på hvalfangsten.

Vi blir med inn i storfamiliens mange rom på gården Solhaug i Hvarnes i utkanten av Larvik. Det er en introduksjon til besteforeldre, onkler og tanter, mor og far, søsken og venner. Det hele er godt belyst fra oven, ved sterk gudstro. Her har kirka, predikanter og Bibelens ord stor makt over sinnene, og ikke minst bestemors sterke religiøsitet kommer godt frem. Den konservative teologen Ole Hallesby frekventerer husholdet.

Kjøttkaker og settepoteter

Også mors oppvekst på Bømlo var preget av sterk religiøs makt; plystring var forbudt. Det var å kalle på djevelen. Denne delen av det pietistiske Norge kjenner mange seg kanskje i slekt med, særlig de født og oppvokst langs den lange kyststripa vår på Sør- og Vestlandet. Fascinerende er det uansett, og samme hva som skjer av triste hendelser siters det fra Jobs bok: «Herren gav, Herren tok. Herrens navn være lovet».

Det går ellers mye i dagligdagse gjøremål. Vi serveres bordbønn, og mors beste kjøttkaker. Morsomme vitser florerer, før det er tilbake til søskens for tidlige bortgang. Søsknene skulle gjerne ha hatt en Jesus på besøk som kunne ha vekket deres bror, slik Lasarus ble vekket. Men det er trøst å finne i den lokale prestens ord om at settepoteteter, gjerne delt i to, legges i jorda og blir til mange hele, fine poteteter. «Vi legges i graven ufullkomne, noen uten et bein eller med en annen skade, men ingen sitter i rullestol i himmelen.»

Krigen som spennende ramme

Flere kapitler har en kort ramme som forteller om hva som skjer i landet og verden i akkurat den perioden: Hitlers vei til makten, Quislings statskupp, jødedeportasjonen, og annet. Det fungerer bra, og setter den personlige beretningen inn i et større perspektiv. For meg er den delen av boka der Colstrups far beordres direkte fra Sørishavet til London etter krigsutbruddet mest spennende. Her beskrives hverdagslivet i storbyen for en ung nordmann. Det er interessant. Den 3. august 1942 fyller Kong Haakon 70 år og det arrangeres et folketog i Londons gater med påfølgende festmøte i Royal Albert Hall. Hele 5000 mennesker er til stede, også vi.

Den 8. mai 1945 er vi tilbake i Oslo, og feirer freden langs Karl Johan. Langt fremme i seiersparaden kjører en åpen bil med en av krigens store helter, Max Manus. På en annen bil er Colstrups far, sammen med den britiske major Hilton. Colstrups far er med som soldat når tyskerne signere kapitulasjonspapirene på Lillehammer. Som flere ganger tidligere i boka får vi servert lange sangtekster, denne gangen «Det er Norge i rødt, hvitt og blått.». Men det fungerer, og jeg leser sangteksten med et nytt blikk.

Det er kraft i skriften

Edvard Hoem ga i sin tid Colstrup rådet om å fortelle sin familiehistorie. Hoem vet jo ett og annet om slikt. Selv om dette neppe er en bok som vil treffe massene, er den en ærlig skildring av en svunnen tid.

Boka er utgitt på det kristne forlaget Lunde, og med den sterke betoningen av troen som ligger til grunn for fortellingen, vil den sannsynligvis finne veien til en del hjem. Det er fortsatt kraft i skriften.