Vakker og solid åpning av Kirkemusikkfestivalen

---

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2024, åpningskonsert

8.mars 2024, Oslo domkirke, kl 19.00

G.F. Händel: Il Trionfo del Tempo e del Disinganno

Musikalsk leder: Ottavio Dantone

Utøvere: Madison Nonoa Horsefield, Shakèd Bar, Delphine Galou, Martin Vanberg

Accademia Bizantina

---

I 1707 skrev Georg Friedrich Händel sitt første oratorium, Il Trionfo del Tempo e del Disinganno (Tidens og Sannhetens Triumf), bare 22 år gammel. Oslo Kirkemusikkfestival 2024 åpnet solid med Händels oratorium i Oslo Domkirke, fremført av tidligmusikkensemblet Accademia Bizantina og solister, alt under spillende ledelse av cembalist Ottavio Dantone.

Moralske dilemma

Et typisk tema for oratorier på Händels tid, er hvordan gode moralske valg belønnes med evig liv. I Tidens og Sannhetens Triumf stilles spørsmålet om ekte skjønnhet tilhører denne forgjengelige verden (og dermed er dømt til å falme) eller om skjønnheten ligger i moralsk sannhet (som dermed varer evig).

Librettoen skrevet av kardinal Benedetto Pamphili handler om hvordan Skjønnheten (Bellezza) fristes av Nytelsen (Piacere), mens Tiden (Tempo) og Desillusjonen (Disinganno) forsøker å rådgi Skjønnheten fra sidelinjen. Detaljene i librettoen er ikke alltid så lett å følge, men det hele ender godt i innsikten om at skjønnhet er forgjengelig, men sannheten består.

Tidligmusikalsk framføring

Både ensemble og solister befinner seg stilistisk innenfor tidlig musikkpraksis, altså at man tar utgangspunkt i hvordan man mener musikken antagelig ble fremført på Händels tid.

De store musikalske strukturene er altså vel ivaretatt, selv om jeg kunne ønske meg enda mer brodd og intensitet i Händels dramatiske partier

—  Sunniva Thomassen

Instrumentene er bygget etter datidens modeller, og tarmstrengene på strykeinstrumentene gir en varmere og mindre polert klang enn dagens instrumenter med stålstrenger. Sangsolistene legger gjerne til ornamenter, særlig når musikalske partier repeteres. Vibrato brukes bevisst for å utsmykke musikken istedenfor å brukes konstant, og klangidealet er slankere og mer briljant enn i eksempelvis romantisk opera.

Ulike karakterer

Til de fire karakterene i Händels drama har Dantone valgt sangsolister med nokså ulike musikalske uttrykk for å representere Skjønnhet, Nytelse, Desillusjonen og Tiden. Dette gjør riktignok at kvartettpartiene ikke klinger helt homogent, men skaper også en fin karakterforskjell mellom rollene rent dramatisk. Dessverre – men muligens til glede for kardinal Pamphili, som tydeligvis satte de moralske dyder høyere enn skjønnhet og nytelse – overbeviser ikke det musikalske uttrykket helt hos alle solistene tross høyt nivå.

Sopranen Madison Nonoa Horsefield (Skjønnhet) har en vakker og slank klang som samtidig fremstår litt blek og polert, selv om hun trer tydeligere frem som karakter og talentfull sanger mot slutten av oratoriet. Mezzosopran Shakèd Bar (Nytelse) har en noe bredere klangkvalitet med mer markert vibrato, men mangler noe teknisk og musikalsk overskudd i de krevende partiene. Delphine Galou (Desillusjon) har altstemmens vektige mørke og kjerne i stemmen, men evner ikke alltid å holde intensiteten i altariene. Tenor Martin Vanberg (Tiden) utgjør et godt tospann med Galou i klangkvalitet og dramatisk uttrykk, og overbeviser med fyldig klang og deklamatorisk selvsikkerhet.

De store linjene på plass

Musikerne i Accademia Bizantina oppleves som både gode solister og kammermusikere samtidig. De varierer det musikalsk uttrykket effektivt ved på elegant vis å endre dynamikken hurtig mellom frasene (såkalt terassedynamikk), som blant annet kan skape tidstypiske ekko-effekter. Det er særlig interessant hvordan de aktivt bruker dynamikk for å få frem harmonikkstrukturen, som i førstesatsens fraseavslutninger der den harmoniske pulsen øker.

De store musikalske strukturene er altså vel ivaretatt, selv om jeg kunne ønske meg enda mer brodd og intensitet i Händels dramatiske partier. Innad i de kortere frasene savner jeg imidlertid flere nyanser i artikulasjon eller dynamikk for å fremheve rytmiske mønstre og strukturer. Spesielt i rytmiske motiv hvor samme noteverdi (eller også samme tone) gjentas, ville ulike rytmiske betoninger eller variasjon i dynamikk gi frasen mer snert eller en tydeligere retning.

Til tross for velformet dynamikk på fraseplan, opplever jeg derfor musikken som litt holdt og stivnet innimellom, særlig i partiene hvor ensemblet akkompagnerer sangsolistene.

Ønsker større risiko

Jeg må innrømme at det er vanskelig å ikke sammenlikne kveldens konsert – kanskje urettferdig – med Cecilia Bartoli og Les Musiciens du Louvre i utdrag fra samme oratorium på albumet Opera Proibita. Det er gledelig å få så dyktige tidligmusikere til Oslo Kirkemusikkfestival til en så solid åpningskonsert.

Likevel, med vissheten om at Desillusjonen og Tiden triumferer over det behagelige, ønsker jeg meg at solister og ensemblet under Dantones ledelse tør å ta større musikalsk risiko for å oppnå overskuddet og nyanserikdommen som ligger i Händels verk.