Supersonisk rakett

---

Poesi

Mira Hussain

Hjertet er ei rabiat bikkje

73 sider, Aschehoug forlag 2024

---

Å få en debutbok i hendene, skrevet av en poet, inngir ærefrykt. Tenk å ville hengi seg til kampen med det nedslitte språket i form av poesi.

Fra første verselinje er det klart at debutant Mira Hussain er i kampmodus: «før jeg ble født, døde noe i mor». Den første setningen i en bok er ofte språkets stemmegaffel for hele den litterære komposisjonen. Denne poeten følger umiddelbart opp: «på Fornebu flyplass en grå septembermorgen/ hun hadde etterlat sin førstefødte datter i Lahore».

Resten av åpningsdiktet kunne kalles knekkprosa, om ikke det var for det kontante språket og den dramatiske settingen. Diktet slår også an tonen for en skrivemåte som åpenbart henspiller på muntlig tale, med velplasserte, rap-lignende innslag av enkle rimformer. I tematikk fremstår Hussain som en amper litterær slektning av fjorårets poetiske stjerne, Oliver Lovrenski.

Den sosiale settingen: En blokk «blant Lillomarkas levende ledd» der en innvandret mor og datter deler skjebne. Den som betakker seg for flere familiefortellinger i norsk litteratur må skifte optikk. Hjertet er ei rabiat bikkje fornyer diktningen om nære relasjoner fordi poeten gjør et strålende grep.

Familiemedlemmene som portretteres opptrer før eller senere i en omsnudd slektskapsrelasjon. «min onkel elsker sin sønn/ som om det var hans far». Dessuten er desperasjon og sykdom, utenforskap og rasisme, arv og skjebne en glødende tråd gjennom det hvite velstandssamfunnets ister. Pappa «er som skreket ut av eksistensen». Mors kyss er «en inspeksjon, en ørefik, en trussel». Storesøsteren i Lahore som «kjente smerten min» er den gode engelen i dette dramaet.

Morsopprør

Brennpunktet i de knallharde og likevel ømskinnede diktene er mor-og-datter-relasjonen, eller «morddatter», for å alludere til vår mest spirituelle og reflekterte feministforfatter, Karin Moe. Tidlig i boka får vi vite at mor er i stand til å «drepe i kjærlighet». På utsiden av disse diktene, i leserens ettertanke, er mor en hardt arbeidende og over måte hjelpsom skikkelse, men i sin egen smerte er hun samtidig steindøv for datterens lidelse(r). Hun ofrer seg for alt og alle, slik lidende kvinner måtte lære å overleve i en kvinneblind kultur der mennene sysler med selvbestaltet makt og død gudstro.

Jeg kan ikke huske å ha lest et mer voldsomt morsopprør på norsk

—  Freddy Fjellheim

Jeg kan ikke huske å ha lest et mer voldsomt morsopprør på norsk, og det syder av blasfemiske utsagn. Skjønt «Gud» i disse diktene kan like gjerne være moren, faren eller andre tilfeldige divinasjoner («mor, jeg trenger deg /slik disse hedningene trenger frelse»). Disse identifikasjonene peker tilbake på jegets eget maktspråk i sine skarpe karakteristikker og briljante fordømmelser.

Glimt av håp

Det rå datterspråket må til for å bryte seg ut av omsorgsfengselet. Vi har med en målbevisst jeg-person å gjøre som tross psykiske smerter og selvdestruktive tendenser slår seg fri. I et ubevoktet øyeblikk tør hun bruke de mest sårbare ordene: «håpet om å kunne skape noe annet/ enn det man er blitt til av». Det glimter til av et annet håp også:

«mor ønsker meg gift

med en god mann

jeg tar med en jente hjem

som kan se litt ut som en»

Dette stoffet alene kunne borget for en svært god debutbok, men jeg-personen vil ut av samfunnsfengselet også. Når legen anbefaler henne om å skrive fem ord hver morgen og kveld om det hun liker ved seg selv, melder hun seg i stedet inn i Rød Ungdom. Allerede i neste dikt hudflettes partiarbeidet som «hvit støy jeg tvinner om fingrene».

Revolusjonær spirit

Boka er inndelt i seks deler. Familienød, brennende hjerter, Gud, lindring, selvhjelp og revolusjon er temalinjen. Komposisjonen er gjennomført og overbevisende. Jeg finner også dårlige formuleringer og uavklarte språkbilder i flere dikt, som for eksempel «vi ble født føll/ klissete pinnsvin på hover». Føll, pinnsvin og hover gjør at bildet kræsjer.

Typiske debutantsvakheter i den skriftlige poesien veies opp av det anti-lyriske tilslaget, for dette er dikt som tilhører fremførelsens stemmemodulasjoner. Mot slutten av samlingen går det litt på repetisjon, men Hussein henter seg fint inn og avslutter boka på bevegende vis og med en egensinnet revolusjonær spirit.

«kroppen kunne ikke mer

mors skjærende skrik

skjøt opp en supersonisk rakett

mot den vide himmelen»

Hjerteskjærende

Tragediene i Husseins debutbok er like hjerteskjærende som hennes oppsiktsvekkende diktertalent er håpsgivende. Sannheten trumfer skjønnheten til siste slutt:

«jeg ruller rundt i gjørme for å få henne bort

jeg bor med sneglene i mitt eget skall

panduroskall av pappmasjé og restavfall

bokstavperler, blekk, glitter overalt

det er en kunst å ligge slik

å grave hendene ned i jorda i håp om at fingrene skal spire»

Debutanten slekter på en av de store elsalvadorianske poetene fra forrige århundre, Roque Dalton, som eksellerte med jordbundet billedbruk og satirisk skrivekunst. Jeg vil følge Maria Husseins videre forfatterskap med stor interesse og venter spent på hennes fremførelser av Hjertet er ei rabiat bikkje.