Anmeldelser

Dyr i hele verden – gjør opprør!

Norun Haugens ferske bok er en brannfakkel som vil kunne snu hele Husdyr-Norge på hodet.

I George Orwells bok Animal Farm gjør dyra på en bondegård opprør mot slavedriverne sine, menneskene. Grisene leder an, med kamerat Napoleon i spissen. Etter å ha lest den ferske boka Til dyrene, skulle jeg ønske at liknende revolusjon skjedde her i Norge. Et skikkelig svineopprør!

Men i virkelighetens verden er det du og jeg, som forbrukere og samfunnsborgere, som må gjøre opprør. Kan vi fortsette med et mer og mer industrielt dyrehold i dette landet, uten å kveles i det dyrekjøttet vi stapper i oss?

Ja, leseren får ha meg unnskyldt, men det er sjeldent at jeg har følt meg så til de grader presset til å ta et oppgjør med mine egne forbruksvaner etter å ha lest en bok. For halvannet år siden anmeldte jeg boka Den nye fisken (Simen Sætre og Kjetil Østli, Spartacus forlag 2021) her i Vårt Land. Jeg kalte den «en laksehistorie full av lus, sykdom, død og manipulasjon». Siden har jeg knapt kjøpt oppdrettslaks. Nå føler jeg på nytt noen av de samme reaksjonsmønstrene.

Undercover i kjøttindustrien

I Til dyrene blir vi invitert med inn på slakterier, gårder, rugeri og hos dyretransport, samt i avhørsrom hos Økokrim og i korridorene på Stortinget. I en femårsperiode gikk Norun Haugen undercover for å dokumentere hvordan dyr behandles i den norske kjøttindustrien. Hun utgir seg for å være avløser og gårdsarbeider og det som må til av lureri for å få innpass. Det er på grensen til å være uetisk. Men hun gjør det fordi hun vil dokumentere at norske dyr lider. Og at gjentatte skandaleoppslag ikke fører frem.

Hun går derfor lengre og dypere, og mesteparten av det norske landbruksmiljøet får sitt pass påskrevet: Haugen skildrer et dyrehold som hele tiden trår over etiske grenser. Det er stadig mange og alvorlige brudd på dyrevelferdsloven. Dyrenes vern kommer gjerne sist i rekken i jakten på marginer og profitt.

---

til dyrene

Sakprosa

Norun Haugen

Til dyrene. Sannheten om norsk dyrevelferd

304 sider, Kagge 2023

---

Norun Haugen jobber med dyrevelferd. Hun ble i 2019 tildelt Fritt Ords honnør for sitt undercover-prosjekt i norsk kjøttindustri, som ble vist i dokumentarfilmen Griseindustriens hemmeligheter. Hun har en mastergrad i dyreetikk, og arbeider i dag fulltid med å bedre dyrevelferden for landbruksdyrene gjennom opplysningsvirksomhet og politisk arbeid. Det er med andre ord ingen lettvekter vi har med å gjøre, men en dedikert aktivist. Boka er utstyrt med en lang noteliste, som dokumenterer kilder, rapporter, samtaler og vitenskapelige analyser.

Dyrs egenverdi

En del av stoffet er godt kjent og sikkert også forstått av mange. I kyllingindustrien blir dyrene omgjort til objekter i hvert produksjonsledd. Eller som Haugen skriver: «Når nesten 76 millioner kyllinger klekkes ut i denne industrien, er det kanskje ikke så merkelig at dette blir den uunngåelige konsekvensen.»

Haugen tar på alvor at dyrevelferdsloven slår fast at dyr har egenverdi og at det ikke bare skal legges til rette for artstypiske, men også individuelle behov. Det er en illusjon som raskt blir avslørt om du setter beina på innsiden av et rugeri, en kyllingfarm, eller et slakteri. De fleste av oss gjør ikke det. Haugen gjør det for oss.

Kyllingenes skjebne forholder jeg meg til intellektuelt, men verre er beskrivelsene av når kalv og mor skilles etter noen få timer sammen, eller når kuene blir brutalt behandlet. Aller mest inntrykk gjør likevel kapitlene om grisen, et følsomt dyr, med mange fysiologiske likhetspunkt med mennesket, og med et sterkt sosialt behov og instinkt.

Sondre Myrseth spiller inn TikTok-video på Losby kafe og besøksgård med inkluderingsprest Elisabeth Kristiansen.

Vekst og profitt først

Vi spiser i snitt ca. 27 kg svinekjøtt per person her til lands, og jeg er en av dem. Men ikke visste jeg at bare rundt 1 prosent av grisene våre får se dagslys føle på gleden ved å være ute. Nei, de er stuet bort på knappe en kvadratmeter hver, og med liten plass til å boltre seg. Små grisunger kastreres uten god nok bedøvelse, og griser slenges veggimellom om de ikke «oppfører» seg. De ligger på seg sår og blir skakke, uten tilstrekkelig halm som godt liggeunderlag.

Haugen beskriver godt de indre rivningen hun hele tiden føler på

—  Andrew P. Kroglund

Alt dette dokumenterer Haugen, fra flere forskjellige gårder. Hun blir venner med bonden. Dette er sympatiske mennesker. De er glade i yrket sitt, de gjør en innsats for oss alle. Men, og det er her boka er så overbevisende; i stresset for å få det til å gå rundt, blir bonden tvunget til å tenke økonomi og effektivitet i alle ledd. Det blir ingen tid til god nok dyrevelferd; volum og vekst er første prioritet. Da rekker en ikke å tenke omsorg, og natur. Det fører til at bonden egentlig begår vold også mot seg selv, ved å bli en avstumpet fabrikkarbeider, som slår, gir støt og sparker til levende dyr, på måter som er helt uakseptable.

Sak og samvittighet

Haugen beskriver godt de indre rivningen hun hele tiden føler på gjennom dokumentasjonsprosessen. Hun lyver folk rett opp i ansiktet for å få innpass. Hun blir venn, og filmer i skjul. Hun deltar på slakting av smågris, og blir i etterkant innkalt til Økokrim med mistanke om at hun er delaktig i lovbrudd. Hun mobbes på nett, og har det tøft personlig. Hun beskriver noe av dette i omtalen av bonden hun gir navnet «Allround»:

«Jeg lå i fosterstilling gjemt under dyna. Jeg ville være igjen på gården i denne numne tosomheten med Allround, men mest av alt ville jeg ikke dra fra dyrene som jeg visste kom til å lide så mye mer. Hvem skulle fange det opp da? Dessuten: Følelsen av å ha rundlurt en person jeg var blitt glad i. Jeg kunne ha dårlig samvittighet for bøndene og slakteriarbeiderne i ny og ne, men denne samvittigheten, den var ny. Det var også den skamfulle følelsen av å ha blitt glad i en person som samtidig mishandlet de jeg elsker mest. Gjennom tiden hos Allround lærte jeg å skille menneskene fra handlingene. I stedet begynte jeg å spørre: Hva forteller det om griseindustrien når helt vanlige folk kan behandle dyr på denne måten?»

Norun Haugen legger aldri skjul på at for henne er dyr, dyrs velferd og dyrs følelser det viktigste i livet. Hun vil kanskje virke som en vel fanatisk person for noen. I tillegg er hun veganer, noe som mange synes er overspente greier. Men hun besøker økologiske gårder og er full av lovord om dem og andre som tar dyrevelferden på alvor.

Med boka til Haugen i bakhånd, bør alle dyrevernere og dyrevenner ha langt flere gode argumenter

—  Andrew P. Kroglund

Haugen er en dyktig aktør og kan det hun driver med. Hun er opptatt av at bønder og slaktere i det minste skal følge reglene i dyrevelferdsloven, men får frem at mange dessverre ikke gjør dette.

En brannfakkel

Det gikk ikke så bra med kamerat Napoleon og grisevennene hans i Orwells roman. Haugens bok, derimot, kan bli stående som noe som endrer landskapet, også for griser. Og jeg leser i avisa Nationen den 3. mars at et ferskt forskningsprosjekt viser at om du øker plassen i grisebingen fra en til halvannen kvadratmeter så blir grisen gladere. Tenk det, du! Dette er intuitiv kunnskap de fleste av oss kunne ha tenkt seg til. Men nå, med boka til Haugen i bakhånd, bør alle dyrevernere og dyrevenner ha langt flere gode argumenter på sin side. Og Haugen er en konstruktiv kritiker, og kommer med flere konkrete løsninger for norsk landbruk som fremmer dyrevelferd, både til vårt eget og dyrenes beste.

Denne boka er en brannfakkel som vil kunne snu hele Husdyr-Norge på hodet. Du vil tenke deg om før du kjøper juleribbe i desember, om ikke grisen har fått leve på friland eller har sett dagslys i løpet av livet.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Andrew P. Kroglund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Anmeldelser