Anmeldelser

En laksehistorie full av lus, sykdom, død og manipulasjon

Det lukter råtten fisk av hver side av Simen Sætre og Kjetil Østlis bok om oppdrettslaksen. Men de er like viktige som din daglige dose av tran.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Som ungdom bodde jeg noen få år ute i havgapet på trøndelagskysten, på Frøya. Faren min og jeg kjørte en gang iblant ut til et lite fiskemottak som solgte laks, og vi fikk alltid med oss noen røykte laksespoler som vi spiste der og da. Det var småskala, det var godt, det var naturens rause gaver. Dette var før Frøya ble Norges rikeste laksekommune. I dag har denne lille øya flere milliardærer, og en av ti innbyggere er fra Litauen og de jobber med laks. Alt dette takket være det norske lakseeventyret.

En ny bok gir oss hele denne moderne norske laksehistorien. Den er full av lus, sykdom, død og manipulasjon. Velkommen til et stykke Norge du aldri har drømt at eksisterer.

---

Sakprosa

Simen Sætre og Kjetil Østli

Den nye fisken

Spartacus 2021

den nye fisken

---

Journalistene Simen Sætre og Kjetil Østli er på markedet med boka Den nye fisken. Undertittelen er Om temmingen av laksen og alt det forunderlige som fulgte. Det er 350 sider tekst, pluss kilder. Det hele er fordelt på 36 relativt korte kapitler, som du flyr gjennom. Dette er journalistikk av høy klasse. De stiller åpne spørsmål og moraliserer ikke, men det kritiske blikket ligger hele tiden under.

Mange års arbeid

De to forfatterne skapte for noen år siden høye bølger med en artikkelserie om laksenæringen i henholdsvis Morgenbladet og i nettmagasinet Harvest. Industrien selv ga dem masse motbør. Det må ha tent en ekstra kampvilje hos de to, og nå, etter fem års arbeid, tegner de et større bilde om oppdrettslaksen.

Velkommen til et stykke Norge du aldri har drømt at eksisterer.

—  Andrew P. Kroglund

Det interessante er at lakseoppdrett oppsto mer eller mindre i samme epoke som det norske oljeeventyret, tidlig på 1970-tallet. Gjennom aktiv selektering og avl ble en egen norsk oppdrettslaks skapt. Den vokste raskere enn sine ville, frie slektninger.

Men hva skjedde med den lokale økologien da man begynte å plassere det som i realiteten var et nytt dyr ut i fjorden? Hvordan påvirket det de andre fiskene og artene og elvene? Og hvorfor og hvordan begynte den nye fisken å få åpne sår, luseangrep, sprengte hjerter og andre sykdommer? Hva tenkte man om dyrevelferden og lakselusspredningen? Vi møter gründere, forskere og de som var med på oppstarten av dette industrieventyret. Vi får innblikk i muligheter, vyer og drømmer.

Hyperkapitalistene

Halvparten av lakseproduksjonen her til lands er nå samlet i fire selskap: Mowi, Lerøy, Salmar og Cermaq. Dette er internasjonal kapitalisme på høyt nivå, og selskapene er involvert mange andre steder på kloden. Forfatterne tar oss med til urinnvånere i Canada som ligger i konstant kamp mot noen av disse selskapene. Naturen og kulturen endrer seg. Penger skapes til konti i Norge og andre land. Det samme skjer her hjemme. En tredjedel av produksjonskapasiteten i norske fjorder er eid av utenlandske interesser, og cirka 50 prosent av utbyttet forsvinner ut av landet.

De færreste av oss har innblikk i hva Norge driver med ute og hvor fortvilet lokalbefolkninger er av ødelagt natur og dårlige arbeidsforhold. I 2019 ble kongeparets kortesje i det sørlige Chile møtt av sinte demonstranter, som hamret løs på parets bil. Det smaker ikke godt av den chilensk-norske laksen.

Manipulering og lobby

Sætre og Østby har gått bredt ut og latt ulike posisjoner slippe til. Både næringen og dens kritikere. Det er viktig for troverdigheten. Og vi skjønner lakesentusiastenes glede over næringsutvikling lokalt og nasjonalt. Norsk laks bidrar til verdens middagsbord.

Det råe beskrivelsen av fortsatt manglende dyrevelferd sjokkerer.

Til sjuende og sist er det særlig to forhold som sjokkerer etter lesingen av denne boka. Det første er hvordan næringen, med lange armer inn i offentlig forvaltning, gjør sitt for å sverte uavhengige kritiske stemmer, når det gjelder spørsmål om helsegevinst ved laksespising, fôrproblematikk og skattespørsmål. Forfatterne er tett på flere av dem som har uttalt seg kritisk om slikt, men som nå har trukket seg tilbake fra offentligheten fordi de føler seg uglesett, presset og fortiet.

Det andre er den råe beskrivelsen av fortsatt manglende dyrevelferd, selv om det er forskere som mener at store fremskritt er gjort. Ja, fisk føler smerte, og nei, det er ikke holdbart at store mengder fisk dør av stress, lus og andre sykdommer i overfylte merder.

Boka blir stående

Det politiske Norge og laksebaronene ønsker seg en massiv satsing på enda mer oppdrettslaks i årene som kommer. De hevder at FN har krevd det av oss. Det avkler forfatterne som diktning.

Det lukter råtten fisk av hver side av denne boka, men de er like viktige som din daglige dose av tran. Denne boka blir stående, like sikkert som at villaksen finner tilbake til sitt gytested. Om ikke oppdrettslaksen har tatt knekken på den.

Andrew P. Kroglund

Forfatter og anmelder

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser