«Brød og melk» anmeldt: Et dronningmåltid

Når han sulter i hjel, sirkusets sultekunstner, blir en «ung panter» plassert i buret der han holdt hus. Dette sterke, matglade villdyret viser seg å bli mye mer populært blant sirkusgjengerne enn det forgjengeren var: Slik ender Kafkas lille, store fortelling En sultekunstner. Panteren blir den sultne mannens motstykke – som om rovdyrets appetitt og muskler utgjør en kontrast til spisevegrerens eteriske kvaliteter, som om anorektikeren med sin selvtilfredse kroppskontroll nettopp ikke var fiksert på mat.

Kafkas fortelling leses gjerne allegorisk. Sultekunstneren kan være et bilde på den trassige, misforståtte kunstneren som blir underkjent av samfunnet rundt, ironisk eller ikke. Eller han kan være en helgenskikkelse som blir utkonkurrert av et jordisk beist. Uansett er spiseforstyrrelsen først og fremst en metafor. Det er den også i Birger Emanuelsens roman Statsråden kommer (2021), i alle fall delvis. Vel er hovedpersonens for omverdenen skjulte bulimi en fysisk reaksjon på ensomheten og maktesløsheten hun kjenner på som departementsansatt taleskriver, men sykdommen fungerer også som bilde: Det «bulimiske paradiset» er den usynlig syke velferdsstaten; bak den perfekte fasaden truer naturødeleggelsene samfunnet vårt.

Faktisk er schwarzwaldkake og rispudding omtrent å regne som romanpersoner

—  Maria B. Olerud

Mat overalt

Emanuelsens roman inngår i rekken av samtidas voksenbøker der overspising, underspising eller måter å kvitte seg med mat på, inngår i personenes mangslungne liv – men uten at maten dominerer teksten fullstendig. Det gjør den derimot i svenske Karolina Ramqvists nyoversatte roman Brød og melk: Mens jeget og resten av romanpersonene forblir navnløse boka igjennom, navngis matretter i fleng. Disse stekes og kokes og spises, side opp og side ned, ja faktisk er schwarzwaldkake og rispudding omtrent å regne som romanpersoner: De er mer detaljert beskrevet enn jegets nærmeste familie, og mer fysisk til stede i oppveksten enn faren hennes er.

---

Roman

Karolina Ramqvist

Brød og melk

272 sider, Gyldendal 2023

---

Heri ligger radikaliteten i Ramqvists romanprosjekt. Mat er verken småtterier eller noe utgangspunkt for vakre, men livsfjerne metaforer; den kan umulig være det. I vårt kjønns- og klassedelte samfunn er det nemlig ikke alle forunt å la matlaging og spisesykdom være kulisser, eller representere noe annet enn det det er. Helt konkret utgjør én eller begge disse kjernen i mange, mange skandinaviske liv. Slik er Brød og melk en grensesprengende roman. Men først og fremst er den befriende sanselig lesning.

[ «Poetisk og hardtslående fra Kirstine Reffstrup» ]

Uanstrengt om det anstrenge

Ramqvist har vært samfunnsdebattant og journalist siden 1990-tallet, og etter hvert har hun blitt forfatter, samtidig som hun stadig regnes blant Sveriges mer prominente feminister. Når det er sagt, er Brød og melk langt ifra noen ideologisk pamflett. I utgangspunktet er boka snarere en klassisk fortelling om et voksent jeg som ser tilbake på en oppvekst med en fraværende far og en stadig mer fraværende mor – samtidig som hun tar seg av datteren sin, i fraværet av dennes far.

Blikket synes blindt for det potensielt frastøtende ved fråtseri

—  Maria B. Olerud

Mennenes delvise fravær gjør altså omsorgsarbeidet utfordrende i minst to generasjoner. Og hva fylles det hullet med, der omsorgen skulle vært? Du gjettet riktig: med mat. Fra romanjeget er ganske liten, tenker hun ustanselig på mat. Tidvis overspiser hun, for hun oppdager at når hun for eksempel tygger på en fersken, trenger hun verken å tenke eller snakke, «(...) jeg trengte ikke være redd eller lengte etter mamma (...) Maten gjorde mitt indre til et gjemmested der jeg kunne gå inn og være helt uforstyrret».

[ «Delsetts kritikk av matindustrien nærmer seg utopi» ]

Denne typen barnlige logikk kjennetegner jegets barnestemme, men den uanstrengte likeframheten preger «voksenpartiene» også, til tross for at mat- og spiseproblematikk ikke bare er intimt, men direkte tabubelagt. Mat har det jo i noen tiår funnes nok av i Middelklasse-Skandinavia. I alle fall inntil nylig. Glupskhet, selv god appetitt, har i visse sammenhenger vært uanstendig for jenter ­– og jeg tror i økende grad også for alle andre – å vise fram.

Brød og roser

Derfor er det så befriende å befinne seg i Ramqvists matglade romanunivers. Jeg-fortelleren sanser ustanselig, og sansningene er livsbejaende. Blikket synes blindt for det potensielt frastøtende ved fråtseri, aspektene ved mat som populærkulturen og mediene konstant gjør oss oppmerksomme på. Når mormoren spiser en fersken, heter det for eksempel at «(...) de rosa leppene hennes skilte seg og lukket seg om og om igjen over den rødmende runde frukten, og den lodne huden brast så ferskensaften rant langs fingrene (...)».

Snakk om henført fruktspising! Ja, tenk så vidunderlig skamløst det egentlig er, å la en romankvinne langt forbi overgangsalder kose seg med frukt på såpass sensuelt vis. Og tenk på hvilke ambisjoner som ligger til grunn for å fylle side på side med presise beskrivelser av skjønnheten i matvarer og kjærligheten til matkultur. Med andre ord: Her er ikke bare brød, men flust av roser òg.

[ «Matroman med påstått mystikk» ]

Nyansert vekselspill

Så kan man spørre: Er Ramqvists bok for konseptuell? Er det for kunstig å la sekvens etter sekvens sirkle inn sukkertøy og makaroni og hummerfat, er det for enkelt å la jegets mor forbli en skyggeskikkelse?

Nei. Romanens kompleksitet ligger nettopp i den stadig skiftende nærheten til henholdsvis mat og omsorgspersoner, i vekselspillet mellom vårt daglige brød og melken som egentlig skal strømme fra mors bryst: Kjærligheten. Slik er Ramqvists roman både oppvekstfortelling og familiesaga samtidig som den er en studie av elsk-hat-forholdet vårt sultne, spiseforstyrrede samfunn har til mat. Og da sier det seg selv, vel, hva du har å gjøre? Skriv Brød og melk på handlelista.