– Jeg har et behov for at det jeg bruker tida mi på, skal gi mening. Det er et etterslep fra min kristne oppdragelse. Jeg sa opp fordi jeg ikke lenger kunne rettferdiggjøre tidsbruken, sier forfatter Birger Emanuelsen.
Han ga nettopp ut Statsråden kommer, en roman fra innsiden av det norske embetsverket. Agder-forfatteren jobbet selv som taleskriver i Kunnskapsdepartementet mellom 2017 og 2019, for statsråder som Torbjørn Røe Isaksen, Jan Tore Sanner og Henrik Asheim. Etter hvert skrev han taler for statsminister Erna Solberg.
Men jobben gjorde ham deprimert: Han opplevde at taleskriverens oppgave kun var å beskytte makthaverne. Et kobbel av kommunikasjonsansatte fra parti og byråkrati jobbet beinhardt for at ministrene skulle framstå i godt lys. Dette samtidig som vi mennesker utrydder andre arter i den største massedøden siden dinosaurens tid.
– Det er et politisk system som egentlig skal tjene folk, for eksempel lærerne, men som sitter og styrer dem, sier Emanuelsen.
[ Emanuelsen: – Få har et godt språk for det store, på grensen til banale, som rører seg i mennesket ]
– Ville vært umulig å skrive ellers
Forfatteren sa opp «den minst meningsfulle jobben» han hadde hatt – og begynte å brødfø barna og betjene boliglånet på annet vis. Samtidig skrev han ferdig sin sjette roman.
– Dette er en innsideroman som ville vært umulig å skrive uten å faktisk se og forstå embetsverket og den politiske ledelsen, hvor privilegert posisjonen deres er, hvordan selvfølelsen bygges, og hvilke verdier som dyrkes, sier Emanuelsen.
I Statsråden kommer møter leseren hovedpersonen Ingrid, en nedtrykt taleskriver med selvmordsfantasier som nesten mister troen på demokratiet.
– I dette systemet er det servilitet og en type innsmigrende karrierisme som styrer. Det er Ingrids måte å forstå systemet, som et selvopprettholdende, dysfunksjonelt system, sier Emanuelsen.
I dette systemet er det servilitet og en type innsmigrende karrierisme som styrer.
— Forfatter Birger Emanuelsen
Fråtseri i «kirka»
I begynnelsen av romanen er Ingrid begeistret for den nye jobben. Hun har sluppet gjennom nåløyet, inn i maktens høyborg: Der spankulerer karrierejagende byråkrater med fleksitid omkring i moderne kontorlokaler, gjennom korridorer med dyr kunst og frodige planter, og ned i kjellerens treningsrom.
Men snart får Ingrid en vond smak i munnen. Av arbeidsplassen som helhet – og den billige lunsjen. Under det «himmelhøye» taket i kantina bugner bufféen av statssubsidiert mat. Kantinerommet minner Ingrid om overdådige kirker hun har sett i Syden.
– Det er en pessimistisk sammenligning, at statsforvalternes helligste rom er der de fråtser i mat sponset av skattebetalerne?
– Jeg tror det er viktig at folk blir påminnet sin egen privilegerte posisjon, spesielt hvis jobben din er å tjene samfunnet og befolkninga, sier Emanuelsen.
Han mener Ingrids sammenligning er mer enn simpel eliteforakt.
– Ei subsidiert kantine, en betalt skidag, det at du kan tjene titusenvis på aksjemarkedet gjennom en pandemi, samtidig som folk der ute står i frontlinja. Summen er provoserende for mange, og med god grunn, sier Emanuelsen.
Jeg tror det er viktig at folk blir påminnet sin egen privilegerte posisjon, spesielt hvis jobben din er å tjene samfunnet og befolkninga
— Forfatter BIrger Emanuelsen
[ Verdensledere erklærer naturkrise ]
Skjult sykdom
For Ingrids del bugner det av mat også på hjemmebane. Iblant fråtser og kaster hun opp i det skjulte. Ikke engang ektemannen vet at hun er syk med bulimi. Og slik hun selv er tilsynelatende frisk og velfungerende, er også velferdssamfunnet sykt bak fasaden: Ingrid kaller dette det «bulimiske paradiset». Og det kan se ut til at veien dit går gjennom de kirkehøye departementssalene.
Mens Ingrid flikker på prefabrikkerte vendinger i talene, og gang på gang gjentar suksesshistorien om det norske samfunnet, gjør politikere ingenting for å stanse naturødeleggelsen: Massedøden FNs Naturpanel har fastslått er like alvorlig som klimaendringene.
– Det himmelske velferdssamfunnet som er usynlig sykt, lever vi i det?
– I det bulimiske samfunnet? Ja, det synes jeg vi gjør, sier Birger Emanuelsen.
Romankarakteren Ingrid synes regjeringsmedlemmene er mer opptatt av å pusse egne fasader enn å ta vare på mennesker og dyr. Og med store kommunikasjonsavdelinger blir politikerne udødeliggjorte på Facebook og Twitter.
– Denne grunnkonflikten var utgangspunktet for romanen. Ved å forsøke å leve evig, er vi i ferd med å utrydde betingelsene for liv, sier Emanuelsen.
---
Aktuell bok
- Statsråden kommer er Birger Emanuelsens (f. 1982) sjette bok.
---
Ønsker ny Hauge
I romanen lefler den stadig mer deprimerte Ingrid med radikale økologiske ideer. Men har hun mistet troen på det politiske systemet? Ikke egentlig, mener Emanuelsen. Når Ingrid trekkes mot det økoradikale tankegodset sammenligner bokas forteller henne med en bonde som lytter til Hans Nielsen Hauge, predikanten som skapte Norges største folkebevegelse.
– Den politiske samtalen er så gjennomregissert av rådgivere og taleskrivere, av strategi og karriere og servilitet, at det er ikke rart om det kommer en ny Hans Nielsen Hauge som snakker i klarhet om en framtid som er mulig å se for seg, sier Emanuelsen.
Han vektlegger den 250 år gamle lekpredikantens idé om at andre enn de i lederposisjoner må få delta i den demokratiske samtalen. Som kjent satt Hauge fengslet nettopp for å bryte loven som forbød lekfolk å samle folk til religiøse møter.
– Kunne du ønsket deg en ny Hauge?
– Ja, er det ikke det vi alle går og drømmer om? spør Emanuelsen.
– Har du selv mistet troen på det demokratiske prosjektet?
– Nei, da ville jeg jo ikke skrevet bok! Hvis jeg tenkte alt var nytteløst, ville det vært idiotisk å gi ut en bok som diskuterer politikk og hvordan vi kan klare å snakke sammen på en ærlig måte uten å henfalle til slagord og festtaler, sier forfatteren.
Emanuelsen kaller roman- og taleskriving antiteser: Romanformen har en frihet og hensynsløshet som ikke er talen forunt. Og talen er alltid strategisk, mener han.
Likheten mellom formene, hevder Emanuelsen, er at begge handler om å finne en stemme, enten det er til en politiker, eller en romankarakter.
Det er ikke rart om det kommer en ny Hans Nielsen Hauge som snakker i klarhet om en framtid som er mulig å se for seg
— Forfatter Birger Emanuelsen
[ Anmeldelse: – Lydhørt om kjærlighet ]
Heller blant trær enn statsforvaltere
Hovedkarakteren Ingrid fantaserer om å forsvinne. Men i naturen finner hun mening og fellesskap. Der er hun én blant mange arter, i motsetning til i embetsverkets egosentrerte hierarki. Eller som hun selv tenker i boka: At skogen er «jevnbyrdig». Der er hun «en av mange vekster som (får) vokse».
Selv har forfatter Emanuelsen flyttet tilbake til stedet han vokste opp. Nå bor familien med tre barn på Tromøya utenfor Arendal.
– Handler det om natur at dere flyttet tilbake, om å bli mer jevnbyrdig med naturen?
– Ja. det handler om at jeg har lyst til at barna mine skal kunne være i naturen uten at det er en organisert aktivitet, eller noe de skal oppnå, sier Emanuelsen.
«Klebersteinsglede» kaller Emanuelsen den, følelsen som brer seg i ham der ute. I havgapet kan store og små kjenne fukten, vinden, lunheten i en solvarm stein.
