Anmeldelser

Hvem bryr seg om statsråden kommer?

De som vil få hele sannheten om politikkens indre liv, vil bli skuffet av Birger Emanuelsens roman. Men de som vil ha hele sannheten om menneskets indre liv, vil få god valuta, skriver Jette Christensen.

Det er ikke enkelt å føle omsorg for hovedpersonen Ingrid i Birger Emanuelsens nye roman Statsråden kommer. Hun er høyt utdannet, privilegert og fast ansatt. På privaten har hun en kjæreste hun beskriver som selvutslettende glad i henne, og illustrerer det med en episode der han passer på henne under en omgangssyke. Det virker nærmest som om hun synes han er dum som gjør noe for henne. Hun har hatt en oppvekst helt på det jevne, med foreldre med jobb og kjærlighet for henne. Likevel beskriver hun mor og far som henholdsvis lat og uten moral. Ingenting virker godt nok. Når vi først møter henne, står hun i en skog og hater livet, inkludert den godt betalte talerskriverjobben med skidager, sommertid og pingpong.

---

Roman

Birger Emanuelsen

Statsråden kommer

223 sider, Tiden 2021

statsråden

---

Den oppkavede fortellermåten uten avsnitt og lange setninger rammer inn Ingrid og hennes begjær etter noe genuint menneskelig eller ekte. Men har det hun lengter etter noe gang vært der? Og hvis det finnes noe ekte, er hun i stand til å gjenkjenne det? Er det omgivelsene eller henne det er noe i veien med?

Mister selvrespekten

Ingrid kaver. Hun føler at hun lever andre menneskers liv, eller bare ikke er i stand til å leve som forventet. Kose seg som forventet. Få barn som forventet. Skrive taler som forventet, for statsråden i departementet hvor hun jobber. Talene skriver hun på en måte som gjør at hun mister all selvrespekt og dermed også respekten for de som liker henne. Og troen på at det hun gjør eller sier kan påvirke andre, på godt og vondt. Det eneste hun til slutt finner glede i, er å snakke stygt om andre på jobben. Ikke det en gang klarer hun å gjøre ordentlig.

Et av de første oppdragene hun får er å undergrave forskning, til fordel for sjefens syn.

Det var ikke sånn da hun begynte. Ingrid søkte arbeid som taleskriver i departementet fordi hun ville gjøre en forskjell. En av grunnene til at hun fikk jobben, var at hun scoret høyt på en personlighetstest på at hun hadde lav tillit til at andre sier det de mener. Det blir trukket frem som en fordel, da blir hun ikke lurt. Et av de første oppdragene hun får, er å undergrave forskning, til fordel for sjefens syn.

Birger Emanuelsen med den nye romanen Statsråden Kommer . Fotografert utenfor Stortinget 13.08.21

Alle vet at de snille har tapt

Ingrid utvikler raskt en infam forakt for menneskene hun jobber med og for, inkludert seg selv. Byråkrater, altså sånne som henne selv, blir tidlig omtalt som motsatsen til mennesket på sitt vakreste. Makt er ikke noe politikere ønsker seg for å endre samfunnet, men et instrument for å gi den enkelte statsråd verdi i eget liv. Politikk er et spill tapere bytter på å vinne, sier fortelleren. Det er hjerteskjærende.

Det kommer litt sent frem hvorfor fortelleren mener en inderlig departementsansatt er en ødelagt departementsansatt. Statsråden beskrives som så selvsikker og omgitt av ja-mennesker at han forveksler seg selv med Gud. Det er det vanskelig å få inntrykk av, når vårt første møte med ham er at han gir henne et glass vann fordi hun er nervøs. Leseren får sent innblikk i hva det er som gjør at jobben som skulle være så meningsfull, utsetter henne for et meningsran. Når eksemplene kommer, er de grusomme og morsomme. Som når statsråden er på jakt etter ekte mennesker, hva nå det enn er, og det involverer en situasjon med melking av geit – som er så langt fra genuint at playmofigurer fremstår hjertevarme.

Byråkrater blir omtalt som motsatsen til mennesket på sitt vakreste.

—  Jette Christensen

Hvor mange mastergrader og offentlige betalte skidager skal til for å få en statsråd uten politikk i avisen? spør fortelleren på et tidspunkt. For de som er glad i demokratiet og håper flest mulig bruker stemmeretten, er det et vondt spørsmål. For hva er det folk blir invitert til å stemme på om alt bare er fasade? Skulle Ingrid hørt på musikk på vei fra jobb, ville det sannsynligvis vært Kari Bremnes oversettelse av Leonard Cohens «Everybody Knows»; «Alle veit at terningen, den e fikset/ Alle krysser fingrene kaldt og kjapt/ Alle veit at krigen nå er over/ Alle vet de snille, de har tapt».

Økologisekt

I romanen er folk til for å gi politikere makt. Taleskrivere er til for å omsette utøvelse av makt til noe som fremstår som omsorg. Mennesker er noe ministre fyller Facebook-kontoen sin med for å fremstå menneskelige selv. Det eneste politiske resultatet som jaktes, er å bli gjenvalgt. Da er det ikke så rart at Ingrid ikke ser det som en gave at «statsråden kommer!» i avslutningslunsjen hennes. Han er jo selve symbolet på hvorfor hun heller vil gi alt hun har til en sekt i USA og ta opp økologisk jordbruk, enn å jobbe i et departement.

Det eneste ekte som blir beskrevet i boken, er reisen fra inderlighet til kynisme.

—  Jette Christensen

Historien handler mer om Ingrid enn politikk. Birger Emanuelsen er ikke byråkratiets sivilombudsmann. Rammen kunne vært en hvilken som helst jobb som var mindre edel enn forventningene tilsa. Ingrids syn på livet og menneskene som prøver å leve det, og tankerekkene om hva som er genuint, har alle godt av å lese. Særlig statsråder. Boken minner oss på at alle har et ansvar for å være i livet på en måte som gjør at man ikke ender som en privilegert person som drømmer om et liv uten privilegier. Et liv uten motstand eller plikt. Som Georg Johannesen sa: «Jeg er ikke opptatt av frihet, jeg er opptatt av plikt». Alle har behov for å føle at det er behov for en.

.

Ingrid er morsom

Emanuelsen har en pose språklige gullklumper han drysser like lett utover det morsomme som det triste. Det eneste ekte som blir beskrevet i boken, er reisen fra inderlighet til kynisme, hvilket blir gjort godt og menneskelig. Sidehistoriene kan bli litt for villet eller innsatt for å få frem et poeng, uten at det er noe galt med dem. De får bare leseren til å glede seg til neste gang Ingrid skal være morsom. Det er hun.

De som vil få hele sannheten om politikkens indre liv, vil bli skuffet. De som vil ha hele sannheten om menneskets indre liv, vil derimot få god valuta i denne romanen. Dette er en bok om mening. Om å ha en mening, hva som skjer når man mister den og om lett mellomlederbaksnakk som limet mellom arbeidslivets bark og ved.

Melk en geit, godt valg og lev selv, om du synes det er så enkelt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser