Hvordan skriver man om en sann historie, når sannheten er så utrolig at den virker som en fiksjon? I sin debutroman Fra far forteller Lene Berg historien om – og fra – sin far med dette spørsmålet som fundament.
Som filmskaper har Berg lenge blanda virkemidler fra dokumentar- og fiksjonsfilm, og som kunstner er hun kjent for sjangeroverskridende uttrykk. Når Berg nå bruker romanformen til å portrettere forholdet til sin far, får problematiseringa av virkeligheten en ytterligere sterk effekt. Den rystende historien om Arnljot Berg (1931–1982), en sentral figur i syttitallets filmmiljø, som en kveld blei arrestert og seinere tiltalt for å ha tatt livet av sin kone, den da ni år gamle Lenes stemor, er jo ikke bare farens historie, men også hennes egen. Et sårere spørsmål som romanen stiller, er derfor: Hvor godt kjenner vi våre aller nærmeste?
Fragmenter av en far
Romanens åpningssetning stadfester upåliteligheten i fortellerens hukommelse. Var det Teddy uten filter han sto og røykte, eller var det Gauloises? Videre forholder bokas fragmentariske form seg hele tida til grenseoppgangene mellom fakta og fiksjon. Den består av sitater fra politirapporter, avisartikler, psykiatriske epikriser, farens dagbøker, fengselsbrev og andre tekster, samt Bergs egne gjengivelser av minner.
---
Roman
Lene Berg
Fra far
223 sider, Kolon 2023
---
Vekslinga mellom de ulike formene, ofte i korte utdrag på rundt én side, gjør dette til ei bok med den oppslukende leseopplevelsen av «bare én side til». Fragmentene er heller ikke sortert kronologisk, slik at bitene av puslespillet må settes sammen av deg som leser, og historiefortellinga blir interaktiv.
Det medrivende er ikke hendelsesforløpet opp mot farens drapstiltale – det er en historie mange allerede kjenner til før de går til boka. Berg unnlater å redusere farens liv til en true crime. I stedet ligger en spenning i selve forsøket på å skape et portrett av en kontrastfylt og nærmest ubegripelig person. Bruddstykkene viser en kjærlig og leiken far, en respektert filmregissør, manusforfatter og professor, en dypt plaga mann med sin egen vanskelige bakgrunnshistorie, og en alkoholisert, psykisk ustabil partner som skulle forvolde konas død, innelåst i en bil seint ei natt i Paris, 1975.
Berg unnlater å redusere farens liv til en true crime
— Sigrid Elise Strømmen
Resultatet blir en kollasj hvor sammenstillinga av de motstridende bitene er uhyggelig. Som om du skulle ha klipt opp et fotografi av din egen far, men oppdager at bestanddelene er forstørra, forminska og forvridd, og at bildet du sitter igjen med føles feil, samme hvor hardt du forsøker. Eller kanskje var bildet du hadde aldri helt riktig til å begynne med.
[ Essay av Judith Schalansky: Vippepunkter og kanarifugler ]
En åpen etterforskning
Midt mellom fragmentene, på knærne i atelieret sitt i Berlin, plasserer Berg seg sjøl som en slags etterforsker: «Omkring meg har jeg samlet en mengde bevis for at far en gang levde blant oss på jorden». Slik oppleves hennes tilstedeværelse som forteller i teksten: Hun legger fram bevismaterialet, men forblir i etterforskningsstadiet; linjene mellom de ulike sporene trekkes aldri, men antydes i kraft av at de har blitt valgt ut og slik framstår som viktige.
[ «Eskil Skjeldal skriver vakkert om en begravelsesagents hverdag» ]
Iblant kan jeg savne flere kommentarer til det hun legger fram, hva hun tenker og hvordan hun reagerer på sider ved farens liv. Vi får lese noen reaksjoner på detaljer i politirapportene, blant annet, mens utdrag fra farens upubliserte og muligens sjølopplevde beretninger om en tenåringsgutt som blir seksuelt utnytta av en voksen mann, står ukommenterte. Nesten idet savnet melder seg, kjenner jeg imidlertid en lettelse over at det ikke innfris, fordi hun slik unngår en følelsesmessig «melking» av stoffet, og som nevnt en overforklaring av historien som stenger leseren ute.
Farsfiguren er framtredende i norsk skjønnlitteratur om dagen
— Sigrid Elise Strømmen
På et større plan sier det noe vesentlig om forholdet hennes til en person hun aldri kan redusere til en lettfattelig romanfigur. Dermed blir dette mer enn en sjølbiografisk spenningsroman, men en formstudie i det filosofen Jacques Derrida kalte det «uopprettelige» ved den andre. Det å skulle fortelle den hele, sanne historien om en annen, er å gripe i tomrommet mellom fragmentene, som i dette tilfellet er tomrommet etter en far. Her søker hun samtidig etter etiske forklaringer på menneskets kapasitet for ondskap. Kan det være djevelens verk, spør hun mora si som barn, men de enkle svarene uteblir.
En ny litterær farsfigur?
Farsfiguren er framtredende i norsk skjønnlitteratur om dagen: Fra Steinar Opstads diktsamling Å være flere, Øivind Hånes’ roman Det tomme toget, til Jonny Halbergs ferske Johannes åpenbaring og denne romanen. Det kan ikke bare skyldes at en god håndfull av våre etablerte forfattere har nådd en alder der fedrene deres har gått bort eller de sjøl har kommet til et tilbakeskuende punkt i livet. Vel så mye tror jeg at en økt oppmerksomhet rundt maskulin sårbarhet har åpna ei dør for nye fortellinger om fedre.
[ «Opprørande farsportrett av Leander Djønnes» ]
Formmessig minner Fra far meg mest om Erlend Skjetnes roman Kleda er gjennomvåte fra 2020, som også bruker politirapporter, epikriser og minnefragmenter i ei skildring av en plaga far. Idet disse historiene blir fortalt, åpner man ikke bare for å bryte ned tabuer og nyansere steile stereotypier; man belyser også relasjonen mellom fortelleren og det fortalte, eller her mellom datter og far.
Det kan hende at forsøket på å forstå er umulig, men ut av det kommer heldigvis en litteratur som er fruktbar og fascinerende.