Anmeldelser

Hvem velger å livnære seg av døden?

Eskil Skjeldals nye roman går tett på en begravelsesagents hverdag og viser mennesket bak maska, og livet bak døden.

Før jeg fikk vite om tematikken i Eskil Skjeldals nye roman Byrået, hadde jeg tilfeldigvis startet på mitt tredje gjensyn med «Six Feet Under». Den ikoniske TV-serien fra starten av 2000-tallet var banebrytende i sin skildring av et familiedrevet begravelsesbyrå i Los Angeles. Plutselig blei tabuer og dilemmaer rundt døden belyst i beste sendetid.

I Byrået kommer vi også tett på begravelsesbransjen, men her i form av en enmannsbedrift i ei navnløs kystbygd ikke så langt unna Harstad. Olav, som er bygdas eneste begravelsesagent, flytta hit sørfra tidlig i tjueårene for å tre inn i et nokså spesielt yrke. Hvorfor han følte seg kallet, eller presset, til å ta akkurat dette livsvalget, ligger som et forlokkende mysterium over romanen. Hva slags menneske er det som velger å jobbe med døde, dag inn og dag ut? Er han omsorgsarbeider, sjelesørger eller, som Olav spør seg, en parasitt på andres tap?

Alltid på vakt

Romanen er strukturert i korte kapitler hvor forskjellige dødsfall viser variasjonen i Olavs hverdag. Når vi først møter ham, sitter han imidlertid på kontoret sitt og venter – ja, på at noen der ute skal dø. Hvis han ikke har et lik, og alt er rydda og organisert, har han ikke noe å jobbe med. Det er en underlig tilværelse, men Olav virker tilfreds. «Innenfor dette rektangelet administrerer jeg døden», konstaterer han med en viss yrkesstolthet. «Dette store vinduet er mitt filmlerret», forteller han, «og slik blir verden der ute et konglomerat av levende skulpturer i tid og rom, en scene der jeg spiller ut en birolle, dels fra dette kontoret, dels ute blant folk».

Med mesterlige visuelle beskrivelser holder Skjeldal seg tett på Olavs perspektiv, som et filmkamera vendt utover fra hans blikk. Han kan beskrive detaljene i hvordan Olav spikker et knivskaft uten at det blir kjedelig, og med en presisjon som nesten gir meg lyst til å prøve sjøl.

Birollen er noe Olav ofte reflekterer over: hvordan han i en ukes tid kommer tett på andres liv, for så å forsvinne. Det er også et godt bilde på hvordan Olav framstår som litterær figur i store deler av romanen. Vi blir først og fremst kjent med ham indirekte, via dette blikket hans på verden. Det er en del av jobben, forklarer han, å være årvåken på de små detaljene i kroppsspråket til kunden: «De ulike måtene kunden lar sine tårer komme til syne på, som kan variere fra den teatralske hulkingen til den enslige tåren som ligger der synlig for den som ser etter slikt, den som knapt slipper ut av kundens øye».

---

skjeldal

Roman

Eskil Skjeldal

Byrået

207 sider, Cappelen Damm 2023

---

Empatiens balansegang

I kontrast til de mer distanserte, til og med hånlige beskrivelsene, for eksempel i møte med det han anser som overdrevne sorgreaksjoner, framstår Olav som et empatisk menneske som tidvis sliter med å holde en profesjonell maske. Noen av dødsfallene er mer krevende å håndtere enn andre, som når en kvinne dør under en fødsel, en god nabo av Olav forsvinner på havet eller en ung mann skyter seg sjøl med hagle. Det observerende blikket blir overbelasta av inntrykk, og nettopp øynene svikter, fylles av tårer han kjemper mot å la synes.

Konfrontert med denne formen for tap, stilles Olav i et yrkesetisk så vel som personlig dilemma. Jobben hans er jo å ta seg av det praktiske, være en trygg tilrettelegger for at de etterlatte skal få en verdig avskjed med den avdøde. Samtidig vil han ikke framstå som kald og umenneskelig; han må vise medfølelse uten å bli fullstendig revet med.

Denne balansegangen diskuterer Olav på lokalpuben med en kompis som jobber på sjukehjem og er sjølerklært ufølsom, eller med den mer reflekterte presten i bygda. Olav har åpenbart funnet et fellesskap i det lille lokalsamfunnet, sjøl om hverdagslivet for øvrig er ensomt (noen kvelder kan han for eksempel rulle ut en madrass og sove på kontoret).

Byrået og mennesket

Det er likevel noe som skurrer i Olavs forhold til følelsene sine og behov for nærhet. Når vi møter ham, er han i midten av trettiåra og har altså vært i samme jobb på samme sted hele sitt unge voksenliv. Ingen kjærlighetsrelasjoner nevnes, ingen andre ambisjoner eller lengsler i livet. Men i et minne fra første gang han møtte sin nærmeste nabo, ser han for seg en bestemorfigur og får lyst til å legge seg i det mjuke fanget hennes. Som i «Six Feet Under» kan slike innbilte scener være en absurd kilde til humor og bryter også opp det ellers tunge stoffet (det kalles jo galgenhumor av en grunn). Men det avslører også deler av hovedpersonen som ellers gjemmes unna.

Byrået er språklig sett vakker i sin kombinasjon av presise og poetiske beskrivelser

—  Sigrid Elise Strømmen

Olav i birollen som «byrået» blir i disse øyeblikkene umulig å spille, og mennesket kommer til syne. Han lengter tydelig, om enn motvillig, etter mer nærhet enn yrket kan gi.

Skjeldal gir ingen enkle forklaringer på hvem Olav er, men barndomsminnene er med på å nyansere karakteren og skape dynamikk i teksten. Det viser seg at Olav har vært utsatt for langvarig og grov mobbing, og det er nærliggende å anta at han derfor har søkt seg så langt unna oppvekstmiljøet som mulig. Av samme grunn kan en enmannsbedrift i en bransje hvor han har et – i hvert fall overfladisk – overtak på andre mennesker ha vært fristende.

Tsjekhovs pistol

Det er generelt en styrke ved romanen at bakgrunnshistorien forblir på et antydende nivå. «Tsjekhovs pistol» blir samtidig liggende uforløst når Skjeldal viser til den første kniven Olav lagde den gangen han blei mobba. (Tsjekhov skal ha sagt at hvis en lada pistol plasseres i en scene, må den nødvendigvis avfyres på et seinere punkt i handlinga). Likevel tar mysteriet om Olav seg opp mot slutten av romanen, i møte med en far-sønn-relasjon som vekker en reaksjon i ham som kan forklare mye, kanskje også en skuddscene i skogen da han var ungdom.

Byrået er en høyst leseverdig roman på mange plan. Den er språklig sett vakker i sin kombinasjon av presise og poetiske beskrivelser. Den gir verdifulle innblikk i menneskers liv og død, og er samtidig et spennende portrett av en birolle som gradvis tar mer plass. Når Olav kommer over en hodeskalle i ei grav, i en passasje som minner om Shakespeares kjente «Alas, poor Yorick»-scene i Hamlet, ser han livet i døden. Han behandler den med ærbødighet, som om han i den tvinges til å se seg sjøl i øynene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser