En trykkende het natt i begynnelsen av august drømte jeg – som alltid når jeg har feber – en drøm jeg kjenner godt: Foran føttene mine åpner jorda seg, brått faller jeg ned i et gapende hull før jeg fluksens klatrer opp igjen med en tegneseriefigurs iver, bare for å falle ned i neste hull som helt plutselig åpner seg foran meg. Det er en uendelig hinderløype i regi av en overordnet makt, en forsøksinnretning som blir stående på stedet marsj, det motsatte av en historie.
Denne drømmen har fulgt meg siden barndommen og er sannsynligvis like gammel som erkjennelsen av at jeg en gang kommer til å lande i et hull for alltid. Dramaturgisk sett er det en ytterst enkel og likevel virkningsfull drøm. Den er ikke mindre original enn Sibylles: I nattesøvnen blir hun regelmessig overveldet av en diger, tsunamiliknende bølge, fortalte hun meg noen dager senere.
Klardrømt drøm
En av de tallrike kunstene jeg gjerne skulle ha behersket, er å være klardrømt: Man sover og drømmer og er seg begge deler fullstendig bevisst. Det kunstferdige består i å kunne gripe inn i det som skjer i drømmen og påvirke handlingen til sin egen fordel: klardrømmende kunne jeg i siste sekund ha stoppet damplokomotivet som raser i full fart mot meg. Jeg kunne ha fått barnet som ble borte i tivolimylderet, til å komme til rette igjen.
Kort sagt: Jeg kunne ha snudd det dramaturgiske roret med samtlige narrative midler og fratatt marerittet den unevnelige skrekken som gir gjenklang langt inn i våken tilstand.
Ja, jeg kunne – stikk i strid med alle signaler, erfaringer og sannsynligheter – latt alt ende godt i drømmen ved å forvandle en blytung avmakt til en kvikksølvaktig supermakt: oppfinnsom, dristig og uten å sky en eneste usannsynlig vending.
Ingen vei tilbake
Midpoints, forklarte Sibylle meg – hun var i ferd med å gjennomplotte en strømmeserie og hadde tapetsert veggen i gangen med utallige post-it-lapper – midpoints er det dreieboklæren kaller de avgjørende hendelsene som får filmen til å skifte retning og styre mot et nytt mål i handlingshorisonten.
Tipping points, visste jeg, er et begrep som i forskningen betegner de kritiske øyeblikkene mellom to tilstander, de avgjørende, men vanskelig håndgripelige hendelsene da miljøvilkårene endrer seg så betraktelig at noe vipper over. Som når økosystemer er så massivt svekket, forringet, stresset, eller når populasjonen av enkelte arter blir så kraftig redusert, at den ikke klarer å hente seg inn igjen, men kollapser – ja, vipper over – og legger bak seg det punktet som i Sibylles drastiske dreiebokvokabular er kjent som point of no return.
Da er det ingen vei tilbake, men hva det betyr, sprengte mer enn bare forestillingskraften min.
Nøyaktig når vippepunktene inntreffer, er det vanskelig å forutsi, selv om det har vært forsket på i flere tiår. Til gjengjeld finnes det en stor mengde data, forbausende eksakte data, som overført til et diagram gir anselige kurver: Med unntak av et par svingninger beveger de seg målrettet fra nederst til venstre mot øverst til høyre: fra en delvis kjent, uforanderlig fortid, til en potensiell framtid.
---
Judith Schalansky
- Forfatter og bokdesigner født i 1980 i Greifswald, bosatt i Berlin.
- Schalanskys bøker er oversatt til mer enn 25 språk og er tildelt en rekke priser. I Norge har Forlaget Press utgitt Atlas over fjerne øyer (2012, oversatt av Per Qvale), dannelsesromanen Sjiraffens hals (2013, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen) og Fortegnelse over det tapte (2021, oversatt av Halvorsen).
- I 2023 er Schalansky Future Library-forfatter: Hun skal levere fra seg en bok som først skal leses om hundre år.
---
De ulike profetiene inneholdt scenarioer som var nesten like utilgjengelige som mosaikken av fullskriblede post-it-lapper i gangen til Sibylle. Jeg gikk fram og tilbake langs veggen, klarte å tyde en notis her og en notis der, men det var umulig å få et begrep om hele handlingsforløpet. Jeg svettet, enda det var tidlig på dagen og gangen det kjøligste rommet i leiligheten.
Den morgenen kunne en stemme i radioen melde at det hadde vært den mest nedbørsfattige sommeren som noen gang er registrert. Og avisforsidene fortalte om en mystisk fiskedød. Mer enn femti mil av Oder, en elv som ikke bare deler, men også forbinder Polen og Tyskland, var død, økosystemet hadde vippet over.
Ned i tilfluktsrommet
Opprinnelig hadde Sibylle planlagt at serien hennes skulle foregå i nær framtid, og vi hadde flere ganger forsøkt å bestemme hva som skiller tiden i filmhandlingen fra vår egen samtid. Men siden da hadde det skjedd så mye at vi ikke lenger visste hvilken tid vi lever i. Vi trodde nylig at vi nærmet oss slutten på den fossile tidsalder, men nå ble nedstengte kullkraftverk rustet opp for igjen å bli tatt i bruk. Ingen klimakurve kan måle seg med krigens konkrete arkaiske kraft. Når bombealarmen går, bærer det rett ned i tilfluktsrommet.
Ingen klimakurve kan måle seg med krigens konkrete arkaiske kraft
Men hva hvis signalet ikke var like tydelig som sirenenes larm, hvis alle advarslene var oppbrukt, for slitt, til å kunne føre til umiddelbar handling? Jeg tenkte på slagord som «Vi har jorda bare til låns» og «Ikke før det siste treet …», økologisk kalendervisdom med en halveringstid som åpenbart er kortere enn for en plastpose som ligger i buskene og råtner.
Et mer dramatisk uttrykk, som ironisk nok er blant de eldste, refererer eksplisitt til et vippepunkt: «nå er klokka fem på tolv». Et beslektet idiom som er særlig utbredt i det engelske språkområdet, er det såkalte «canary in the coal mine». Uttrykket er like kryptisk som det er glitrende, og framkaller bildet av en gul, fjærkledd skapning i jordas indre. Et luftenes vesen i underverdenen, omplassert til et dyp uten lys, hvor det sitter i et lite bur og synger sangen sin fordi det ikke kan annet, og fordi det – revet ut av sin opprinnelige sammenheng – gjør det fugler ofte gjør i menneskehistorier: produserer et overskudd av ynde, skjønnhet og mening.
Men hvordan havnet denne fuglen i gruven, i dette uttrykket, i dette språkbildet, et bilde på desorienteringen, elendigheten, håpet, antropocen?
[ Er det på tide å utvide grensene for hva som fortjener vår beskyttelse, respekt og omsorg? ]
Kullosforgiftning
I jakten på opprinnelsen til «canary in the coal mine» støtte jeg på en skikkelse, og skikkelser, det visste jeg fra Sibylle, var bra. Mennesker interesserer seg fortsatt – mer enn for noe annet – for andre mennesker, noe som absolutt kunne anses å være en del av problemet. Hovedpersonen min var en skotsk fysiolog ved navn John Scott Haldane. Hans tidlige biografiske midpoint kunne sannsynligvis vært tema for et biografisk filmmanus. 14 år gammel opplevde han at storebroren ble kobberfarget, for deretter å gispe etter luft i flere dager, før han til slutt døde av difteri. Haldane skulle komme til å vie hele sitt liv til det fysiologiske miraklet ved menneskelig åndedrett, enten det var på toppen av Rocky Mountains eller på havets bunn. Det resulterte i en rekke oppfinnelser: fra prototypen på en romdrakt til oksygenterapi.
Men scenen som leder oss til den lille fuglen, utspiller seg i et britisk bergverk på 1890-tallet. Det var steinkull derfra som i industrialiseringens moderland holdt de snøftende maskinene i drift. I tillegg til å frigjøre enorme mengder produktiv energi sendte de voldsomme mengder av drivhusgassen karbondioksid ut i jordas atmosfære og masser av arbeidere ut i fattigdom.
Etter en gruveulykke ble Haldane tilkalt til ulykkesstedet. Selv om han ikke kunne redde livet til de forulykkede mennene, kunne han i det minste forhindre fremtidige ulykker. Det er unødvendig å nevne at arbeidsforholdene i gruvedistriktene var helseskadelige inntil livsfarlige – eksplosjoner var ingen sjeldenhet. En av filmscenene må vise Haldane idet han ikke bare tar blodprøver av de døde gruvearbeiderne, men også av gruveponniene som har omkommet under jorda. Det karmosinrøde skjæret i blodet får ham til å stusse, før blikket hans faller på lyktene som fortsatt ligger og lyser ved siden av likene.
I en annen scene – vi befinner oss nå i laboratoriet hans ved universitetet i Oxford – vil det lykkes Haldane å bevise at flesteparten av ofrene ikke, som antatt, døde av oksygenmangel eller som følge av underjordiske eksplosjoner, men av kullosforgiftning, denne fargeløse og lukt- og smaksfrie gassen. Den blokkerer oksygenopptaket selv ved inhalering av små mengder, og medfører død hos større landpattedyr i løpet av én til to timer.
Underjordisk følgesvenn
Etter dette undersøkte Haldane, som selv ble betegnet som en slags «kanarifugl i kullgruven», systematisk virkningene av kullos på sin egen organisme, og sammenliknet dem med hvordan mus reagerte på gassen. Mens han selv følte seg lettere nummen, krummet musa seg og ble bevisstløs, men straks han åpnet vinduet, fikk den bevisstheten tilbake. Fordi musene uansett var allestedsnærværende i gruven og alltid hadde vært ute etter gruvearbeidernes proviant, anbefalte Haldane å bruke andre varmblodsdyr som såkalte vokterdyr, noen som var på størrelse med mus: kanarifugler.
Et argument for å bruke husfuglene – i tillegg til at de var enkle å anskaffe og holde seg med – var at de hadde et effektivt åndedrett som gjorde dem ekstra følsomme for giftige gasser. De mistet bevisstheten rundt tjue minutter før mennesker, noe som ga arbeiderne nok tid til å forlate gruvene og unnslippe kvelningsdøden. Dessuten var det lett å oppdage tegn på forgiftning: En bevisstløs kanarifugl slutter å synge og faller ned fra vaglen – et faresignal som ikke kan misforstås. Da fuglene på 1980-tallet ble erstattet av langt mer følsomme detektorer, var sorgen stor blant gruvearbeiderne. I den underjordiske symbiosen var de blitt følgesvenner.
[ Nora Dåsnes med fulltreffer om klimakamp, håp og raseri ]
Bevart i språket
Som i mange andre tilfeller, ble det utsorterte bevart i et parallelt univers; i språket. Der lever fuglene videre, går igjen som miniatyrkassandraer i nyhetene og varsler ulykke. De er fjærkledde orakler som mister stemmen i møte med katastrofen, og som på det prekære punktet mellom liv og død, effektivt faller ned fra vaglen. De språklige kanarifuglene viste seg å være like tilpasningsdyktige som sine virkelige forbilder.
De språklige kanarifuglene viste seg å være like tilpasningsdyktige som sine virkelige forbilder
I nyere avisoppslag er betegnelsen «canarys in the coalmine» brukt om en fallende baseballstjerne, et metanspyende krater i Sibir, den avlyste kinopremieren på Batgirl og om tusenvis av døde sjøkuer som i fjor sultet i hjel langs Floridakysten. Fijis statsminister Frank Bainimarama konstaterte allerede i 2020 at øynasjonene i Stillehavet, som lenge har vært rammet av den globale oppvarmingen, er lei av å spille rollen som husdyr: «Vi nekter å være de beryktede kanarifuglene i verdens kullgruve som vi så ofte kalles», og la til: «Vi vil være mer enn hjelpeløse sangfugler hvis krav tjener som advarsel for andre.»
For livet deres er ikke metaforisk, det er reelt og reelt truet – og de ønsker forståelig nok å bli reddet for sin egen skyld og ikke fordi nasjonene som har forårsaket miseren, ser sin egen truede framtid i stillehavsøyenes prekære situasjon. Faste uttrykk er ikke uskyldige. Nei, ikke engang kanarifugler er det, og bergverksindustrien er i hvert fall ikke uskyldig. Så tidlig som hos Plinius blir den skildret som et overgrep mot terra mater: «Vi trenger oss inn i innvollene […] vi graver etter årer av gull og sølv, etter malm og bly, vi lager sjakter under jorda.»
Tusen tonn død fisk
Utvinning av malm og andre mineraler var nært knyttet til nesten alle menneskehetens teknologiske og sivilisatoriske nyvinninger, men åpenbart også til enorm rovdrift og alvorlige ødeleggelser: en tilstand der natur og kultur ikke lenger kunne skilles fra hverandre, og som hadde frambrakt vidunderlige amalgamer – og kanarifugler.
De var kulturelle produkter av en domestiseringshistorie som varte i flere hundre år, med en dramaturgi som først og fremst ble preget av markedets uoriginale lovmessigheter. Det begynte med spanske munkers oppdrettsmonopol på 1400-tallet, og det tok på langt nær slutt med postordrehandelens framvekst på slutten av 1800-tallet, som for mange dyr fikk et dødelig utfall. Det allestedsnærværende, mektige samspillet mellom tilbud og etterspørsel hadde nemlig ikke bare frambrakt de sentraleuropeiske kulturlandskapene jeg verdsatte så høyt som lokale rekreasjonsområder, men også disse fuglene – med en sangevne som kunne omfatte opptil tre oktaver. Jeg hadde lyttet til utallige YouTube-videoer og kunne ikke lenger høre på dem uten å få akutt hodepine.
I mellomtiden kunne den toksiske årsaken til fiskedøden i Oder identifiseres, men ikke utslippene som hadde utløst den økte forekomsten av giftige gullalger. Det var ikke første gang faktorene var for komplekse til å behandle hendelsen som en kriminalsak, der det bare gjensto å finne, anmelde og anholde gjerningspersonene. Episoden som utslettet millioner av vesener, truet med å renne ut i sanden uten at noen ble stilt til ansvar. Jeg hadde ikke ord for de tusen tonn døde fiskene, dyr som allerede mens de levde, ble regnet som stummere enn alle andre. Tusen tonn død fisk, det var apokalyptisk. Men verden sto ikke i brann. Det begynte til og med å regne. Livet gikk videre.
I en av nyhetsreportasjene var det snakk om skadebegrensning, men jeg ønsket meg en helt som redder, ikke som reparerer – en ekspert som Haldane, hvis målinger bringer banebrytende erkjennelser fram i lyset, som ikke bare forhindrer at mennesker dør av kvelning, men også skjell og ferskvannsfisk.
Når dritten treffer
Før en kanarifugl faller ned fra vaglen, begynner den å svaie. Før et system vipper over for godt, forekommer det ofte sterke svingninger: Målingsresultater blir tvetydige og grumser til det allerede diffuse bildet. Men så er punktet nådd da det svært billedlige uttrykket «when shit hits the fan» kan tas i bruk, nemlig det ultimate punktet da dritten treffer ventilatoren, en situasjon som drar med seg en bokstavelig talt uberegnelig kjede av hendelser, som er ugjenkallelige, ja, uopprettelige.
Kanarifuglmetaforen var kanskje treffende, men det hjalp ikke, for verden var nå engang ingen gruve – og ingen fugleatferd kunne bevise at utvinning av fossilt brensel frigjør enda en forbindelse av oksygen og karbon i atmosfæren – karbondioksid – og endret livsvilkårene så drastisk at framtiden ikke bare var blitt et usikkert, men et skremmende sted.
På Plinius’ tid fungerte fugleperspektivet og tydingen av egne drømmer som et slags orakel til husbruk når man ikke hadde tid til å valfarte til Delfi. Den gangen var drømmer – profetiske budskap fra guddommelige instanser – det foretrukne mediet til å formidle fra høyere sfærer. I vår kulturkrets er de i beste fall uttrykk for ønsker og bekymringer som ligger gjemt dypt nede i psyken, og som ikke sjelden er til forveksling like.
Før en kanarifugl faller ned fra vaglen, begynner den å svaie. Før et system vipper over for godt, forekommer det ofte sterke svingninger
Når startet dilemmaet? Med utryddelsen av fingerdyret daubentonia robusta i forhistorisk tid, eller med innføringen av dampmaskinen i tidlig moderne tid? Med det mesopotamiske bokføringssystemet, med den neolitiske eller den industrielle revolusjon? Med gruvedriften, den mest dyptgående av alle kunster? Med hvilken av Fritz Habers’ to oppfinnelser? Med oppfinnelsen som gjorde det mulig å lage kunstgjødsel og dermed mette millioner av mennesker, eller med oppfinnelsen som gjorde det mulig å tilintetgjøre fiendens soldater i første verdenskrig med toksiske gasser. Det var ingen ringere enn good old Haldane – en kanarifugl på vakt – som i mai 1915 våget seg til fronten i slaget ved Ypres, identifiserte den dødelige dampen som klorgass og umiddelbart oppfant en provisorisk gassmaske.
Mylder og nettverk
Da jeg samme kveld ville fortelle Sibylle om dette, feide hun meg bare bort. «Det var ikke et våpen, det var en bæreveske», sa hun uten tydelig sammenheng, «og hele den tidlige historien med triumferende myter om jakt og drap er en imperialistisk, heroisk fortellerform som har fordervet oss fullstendig.»
En del av lappene lå strødd utover gulvet i gangen. Hun hadde oppdaget den amerikanske science fiction-forfatteren Ursula Le Guin og bestemt seg for å overføre hennes bærevesketeori, «the carrier bag theory of fiction», til sin egen episke filmhandlingskurve. Hun ville lage en historie uten helter, et myldrebilde som uanstrengt omfatter flere universer. Jeg lot meg overbevise uten å ane hva det skulle bety for skrivingen min, hvordan jeg kunne gjøre myceliske trådnett håndgripelige ved hjelp av språket, ved hjelp av en skrift som trenger mellomrom for å gjøre teksten leselig, ved hjelp av en grammatikk som riktignok er et sterkt, men stivt system.
Sjangerspørsmålet presset seg fram. Jeg har aldri vært noen tilhenger av romanen. Likevel slukte jeg den prototypiske romanen der en hvit mann på en øde øy gjennomgår en svært tvilsom sivilisasjonsprosess, inkludert slavehold. Nå slo det meg at Robinson Crusoes største problem ikke er at han sulter, men at han er ensom. Han prøver å fordrive ensomheten ved å temme en ung papegøye, før han lar sin oppdragerske ærgjerrighet komme en artsfrende til gode.
[ Helliggjøring av naturen løser ikke klimakrisen ]
Stillhet som tegn
Jeg prøvde å forestille meg en verden uten fugler. Det ville ikke bety annet enn å utmale seg det grufulle, verdens undergang. Kan stillheten være høylytt? Kan den få folk til å ty til handling?
En bok av en annen og ikke mindre heroisk scientist – en marinbiolog – ble ansett som starten på miljøbevegelsen. Boka klarte seg uten gruvekanarifugler, men fuglenes taushet beskrives som det fremste kjennetegnet ved en verden etter point of no return: I Rachel Carsons bok Silent Spring fra 1962 fungerer fuglenes manglende kvitring som motsatsen til den skingrende alarmen. For fuglenes taushet kunne bare brukes som signal når noen hadde hørt dem synge. Det var bare mulig å savne noe man fremdeles hadde en erindring om. Carsons studie var et bevis på at bøker meget vel kan redde det ikke-metaforiske livet til utallige skapninger ved å påvirke juridiske tekster. Lover er også litteratur hvis verdi, anvendelse og gyldighet det strides om i ulike fortolkninger.
I 1969, sju år etter utgivelsen av Silent Spring – og lenge etter at Carson døde av brystkreft – kom gjennombruddet med forbudet mot DDT, et stoff som er giftig og kreftfremkallende, ikke bare for insekter, men også for virveldyr.
Samme år holdt Kurt Vonnegut en tale i American Physical Society, der han tenkte høyt om hvilken nytte de ulike kunstartene kan ha, med unntak av «interior decoration», og formulerte sin egen «canary in the coal mine theory of the arts»: «Ifølge denne teorien», sier Vonnegut, «er kunstnere samfunnsnyttige fordi de er så følsomme. De er overfølsomme. De vipper over som kanarifugler i forgiftede kullgruver lenge før mer robuste typer overhodet aner noen fare. Det mest nyttige jeg kan gjøre på dette møtet, er å vippe over her og nå. På den annen side er det flere tusen kunstnere som vipper over hver eneste dag, og ingen ser ut til å bry seg en døyt.»
Fakta og fiksjon
Da jeg leste dette, så jeg uvegerlig nedover meg selv. Kanarifuglen, det var meg, og jeg forsøkte ikke på noe annet enn fuglene med sin sang: Med høylytte ytringer å overbevise omverdenen – og et stykke på vei også seg selv – om at man fremdeles var her, i en samtid hvis prekære tilstand ikke bare kunne benevnes i vitenskapen, men også i kunsten, en verden full av midpoints, X-faktorer og urovekkende skjønnhet, et flettverk av et liv på godt og vondt.
Jeg var utslitt. Tankesmien Club of Rome hadde nettopp, femti år etter sin berømte og beryktede samfunnsdiagnose i Hvor går grensen?, publisert en ny rapport hvis dom traff meg som et slag. «Den viktigste utfordringen i våre dager», leste jeg med stille gru, «er ikke klimaendringer, tap av biologisk mangfold eller pandemier». Nei, ifølge forskningsutvalget er «det viktigste problemet vår kollektive manglende evne til å skille mellom fakta og fiksjon». Jeg fikk gysninger.
Det var blitt kaldt over natten. I gangen til Sibylle lå det vedkubber foran en naken vegg. Alle post-it-lappene var borte. Etter at gassleverandøren sa henne opp, hadde hun bestilt en peisovn på Internett, som – med litt flaks – ville bli levert før kuldeperioden slo inn. Om vinteren ville vi gjøre det Plinius gjorde når han frøs: fyre opp. Og kanskje ville vi fortelle hverandre en historie som teller.
---
Essay
- Dette essayet er skrevet på bestilling fra Forfatternes klimaaksjon, og med støtte fra Bergesenstiftelsen, Fritt Ord og Kulturrådet.
- Essayet er det tredje i en serie på fire tekster som tar for seg krig, håp og miljøødeleggelsene vi ser i fortsettelsen av Russlands krig mot Ukraina.
- Oversetter: Elisabeth Beanca Halvorsen
---