Anmeldelser

Jonny Halberg er tilbake: En apokalypse verdt å vente på

Jonny Halberg univers av brutale fedre og skakkjørte unger møter Bibelens endetidsfortelling i romanen «Johannes’ åpenbaring».

«Ta bokrullen og spis den! Den vil svi i magen din, men i munnen din skal den være søt som honning.» Johannes’ åpenbaring 10:9

Bibelens siste tekst er uutgrunnelig, skremmende og pirrende – og har hatt enorm påvirkningskraft på vår kulturs fortellinger om sivilisasjoners undergang. Bibelfortellingens aktualitet forsterkes av klimakrisen, fornyet frykt for atomkatastrofe og for at vestlige samfunn går opp i limingen under trykket fra Russlands vettløse angrepskrig.

Halbergsk ursituasjon

Jonny Halberg skriver ikke om vår tids endetidsforestillinger. Forfatteren er tilbake ved den halbergske ursituasjonen. I Halbergs univers hører undergangsfortellingen til i familien og den hører til på bygda, der lokalmiljøet er snevert i mer enn en forstand. Næringsgrunnlaget er skrint, kulturtilbudet innskrenket og enkeltpersoner får stor makt fordi ondskapen deres ikke stagges. Ingen tar det innfule østnorske bygdemiljøet mer på kornet enn Jonny Halberg, medregnet forfattere som Carl Frode Tiller og Kyrre Andreassen.

I romanen Johannes åpenbaring’, som har vært bebudet i noen år nå, har forfatteren beveget seg fra de østnorske bygdene til Vestlandet. Her dominerer Jehovas vitne og pinsemenigheten. Åpenbaringens bud om frelse eller fortapelse er selve «kartboka til Vestlandets åndelige liv» ifølge jeg-fortelleren. Men i romanen får Bibelens apokalypse utvidet nedslagsfelt og angår flere av jeg-fortellerens nærmeste, som enten er syke, rusmisbrukere med forspilte liv og nær forestående død, eller de er nyfrelste og har fått fornyet livskraft.

I Halbergs univers hører undergangsfortellingen til i familien og den hører til på bygda

—  Astrid Fosvold

Apokalypse betyr som kjent også avsløring. Bibelens Johannes skriver brev. I romanen Johannes’ åpenbaring vitner nettopp brev og andre kilder om gamle synder som kaster helt ny betydning over nåtiden. Men de smaker ikke søtt i munnen på jeg-fortelleren. Bortgjemte brev som graves frem er ikke særlig unikt som litterært grep i seg selv, men her peker selve brevformen tilbake på Bibelen, hvilket gir romanen et løft.

En fortapt sønn vender hjem

Årets roman åpner sterkt med at Johannes, en standup-komiker som har fått suksess ved å utlevere sin egen familie, vender hjem fordi faren har tatt sitt eget liv. Johannes og faren, som også bærer navnet Johannes, var ikke var på talefot. Har sønnens forræderske handling vært medvirkende?

---

halberg

Roman

Jonny Halberg

Johannes’ åpenbaring

238 sider, Kolon 2023

---

Romanens lag på lag-fortolkning av åpenbaringen knytter an både til far og sønn. Den avdøde og litt allmektige legefaren var troende. Jeg-fortelleren er verken allmektig eller troende. Farens åpenhjertige avsløringer i dagboknotater, legejournaler og på fotografier svir i magen på Johannes. Her dras sløret av jeg-fortellerens oppvekst, som på nåtidsplanet han fått en søster.

I tillegg skaper legens egen endetidsvisjon, gåtefullt innpakket, ny innsikt i alle spørsmålene de etterlatte sitter igjen med. Romanen gir leseren en rekke hint om hva som skal komme. Hvor mye er uuttalt og egentlig nesten-erkjent blant familiemedlemmene?

Bitende farsoppgjør

Jeg-fortellerens oppvekstfortelling om en streng, kald og dømmende far, er også en åpenbaring. Flere episoder blir scenisk gjengitt, som i bibelfortellingen, og bygger opp under bildet av faren som en som glemte at sønnen var et barn. Johannes’ åpenbaring er et farsoppgjør som avkler Johannes senior. Farens omtale av sønnen avslører faren som undertrykkende, dominerende og atal. Avsløringene bærer ved til bålet sønnen fyrer opp under farsfiguren.

Samtidig har senior litt rett i sine skildringer av sønnen som en selvrettferdig fyr. Det er noe liksom-smart og bedrevitersk over jeg-fortelleren. Halberg er god til å få frem flere sider ved karakterene sine.

Forfatteren er tilbake ved den halbergske ursituasjonen

—  Astrid Fosvold

Fedrenes misgjerninger og forholdet mellom far og sønn går igjen i Halbergs forfatterskap: «Det verste, slo det meg, var at oppveksten min lå senket ned i et mørke. Jeg kunne ikke si hva som hadde vært sant eller hva som hadde vært løgn.» Sitatet er fra Tvillingen (2006) som også handler begjær, svik, uekte barn og skamfulle hemmeligheter som kommer for en dag i løpet av romanhandlingen, og er bestemmende for en families sammenbrudd på nåtidsplanet.

Halbergs dveling ved det fastlåste og lite håpefulle i fortidens kraft over nå-et, og de dysfunksjonelle familiesituasjonene, skaper assosiasjoner til William Faulkners verden. Selv om relasjonene er tynnslitte, er båndene mellom søsknene sterke. Det er de også i Johannes åpenbaring. Etter hvert som fortiden avdekkes, forstår vi at det er bare så vidt jeg-fortelleren ikke har blitt kjæreste med halvsøsteren sin.

Mer håpefull

I Halbergs to første og til dags dato sterkeste romaner, Trass (1996) og Flommen (2000), blir fedrene fremstilt som råbarka bøller, med forbryteransikt. I Tvillingen og Gå til fjellet (2004) er grovheten og skitten mindre synlig, her har forfatteren tatt steget inn i middelklassen og fedrenes svik mot familien står sterkest. I Tvillingen er faren til hovedpersonene også distriktslege i bygda og tar sønnen med på hjemmebesøk, akkurat som i årets bok. Både Gå til fjellet og Tvillingen åpner med en skakkjørt ung mann som vender hjem.

I samtlige romaner har sønnene noe uoppgjort med fedrene, som er av et annet slag.

Johannes’ åpenbaring skiller seg fra Halbergs tidligere bøker ved at den religiøse fortellingens fortolkningsmuligheter hviler over den. Utgangen på romanen er også litt mer håpefull enn før. Dette er den første av familieromanene uten et krimelement.

Halberg har mange styrker, en av dem tett sammenvevde betydningslag. Romanen var definitivt verd å vente på.

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

Mer fra: Anmeldelser