Vortex innledes med en dedikasjon til alle som opplever at «hjernen råtner før hjertet» og kaster oss deretter ut i en to og halv timelang meditasjon over demens og alderdom. Med nærgående kamera følger vi et aldrende ektepar med nye, uoverkommelige utfordringer. Elle (Francoise Lebrun) har mistet kognitive evner, hun glemmer å skru av komfyrgassen og gir seg ut på meningsløse turer i nærområdets butikker. Hvordan skal ektemannen Lui (Dario Argento) hanskes med en kone han knapt kan kommunisere med? Det er det nærmeste filmen kommer et egentlig plott – det skildres betydelig mer enn det fortelles.
Suggererende misantropi
I nesten all omtale av Vortex – i kritikk som i markedsføring – understrekes det hvordan den møysommelige og sendrektige fortellerstilen avviker fra filmskaperens tidligere verker. For å poengtere kontrasten, omtales gjerne Gaspar Noè som enfant terrible, en provokatør. Fransk-argentinerens forrige film på norske kinoer var – helt bokstavelig talt – en fargesterk orgie i vold og sex, rytmisk ledsaget av housemusikk.
Noes signatur er en suggererende misantropi; forseggjorte tablåer brukes for å fortelle om menneskelig forfall – alt i en rusbejaende og livsfornektende tone.
Edruelig
Vortex skiller seg ikke tematisk fra den øvrige filmografien, men virkemidlene er mer edruelige. Tidlig i handlingen splittes lerretet i to, slik at vi kan følge ekteparets respektive virkeligheter fra deres egne synsvinkler. Grepet er definitivt ikke subtilt – det er en tunglabbet poengtering av at de nå befinner seg i hver sin ensomhet – men det skaper mer innhold, mer å dvele ved i løpet av den lange spilletiden.
Formspråket i de to bilderutene er naturalistisk: Håndholdte kameraer følger hovedpersonene tett gjennom deres bevegelser i den store, hulelignende leiligheten og dens dystre omgivelser nordøst i Paris. Vi bivåner innkjørte morgenritualer i ferd med å rakne på grunn av Elles irrasjonaliteter. «Jeg vil hjem», sier hun til den besøkende sønnen (Alex Luz). Hun kjenner verken igjen mannen eller sin egen bolig.
Innestengt
Noè skaper aldri et positivt vrengebilde av den menneskelige misæren – vi får vite lite om hvordan hovedpersonene fungerte i lykkeligere tider. Filmplakatene i den bohemske leiligheten danner en av svært få kontraster til menneskene som bebor den og lyden kommer i vesentlighet fra ulike kilder inne i rommene, som radioprogrammer om sorgprosesser og filmmusikk fra skurrete fjernsynsapparater.
---
Drama
Gaspar Noé
Vortex
Med Dario Argento, Françoise Lebrun, Alex Lutz, Kylian Dheret
Frankrike 2021
Premiere 12. august
---
Sammen med den gjentatte siteringen av Edgar Allan Poe-diktet A Dream Within a Dream, gir disse virkemidlene Vortex en innestengt følelse – som dessuten blir forsterket av at Lui arbeider på en bok om film og drømmer. Denne klaustrofobien, kombinert med håpløsheten, monotonien og svartsynet gjør de 142 minuttene til en prøvelse. Samtidig – fordi den unngår etablerte fortellerstrukturer og dermed ikke blir forutsigbar – holder den stort sett på fascinasjonen.
[ «Trist at en så kynisk fyr gis oppmerksomhet. Men nødvendig» ]
Dyster egenterapi
Det går likevel an å spørre seg hva Noè egentlig ønsker å formidle. Filmen ble til etter at filmskaperens mor ble dement og han selv ble rammet av en hjerneblødning som nesten tok livet av ham. Vortex føles hele tiden personlig, som en dyster terapi – en oppriktig behandling av livet når det går mot slutten.
Vortex føles hele tiden personlig, som en dyster terapi – en oppriktig behandling av livet når det går mot slutten.
— Einar Aarvig
Når det gråtes stille til radiosvisken «Gracias a la vida», kjent i Skandinava som «Jag vil tacka livet», er sangvalget etter alt å dømme dypt ironisk. Slik formørker Noè historien med et pessimistisk skydekke som aldri slipper antydninger til solstråler gjennom.
I den nært forestående eldrebølgen vil mange oppleve triste og uverdige avslutninger på tilværelsen, og Vortex er en ærligere skildring av skrøpelighet og smerte enn noen andre filmhistorier. For hva det er verdt.
