Fugleperspektiv over vinterlig mark: En ung, svartkledd kvinne sleper seg over sletta til en synthversjon av Erik Saties Gymnopedie nr. 1 og etterlater et blodig spor. Rulletekst. Men Climax er bare så vidt i gang. Auditiontaper viser oss ungdommer som forteller at de er villige til å gjøre det meste for å lykkes som dansere. Noen samler sammen en trupp som skal reise til USA for å opptre. Kutt til en festpyntet gymsal, der resten av filmen skal foregå. Et spektakulært sprudlende og heftig dansenummer til housemusikk, skutt i én tagning. Deretter: Fest.
Vi blir kjent med de enkelte og forstår at vi har med en temmelig sexfiksert gjeng å gjøre. Det danses og sladres. Noen har hatt LSD i sangriaen. Festen utarter til en ubehagelig orgie med atskillig mer forstemmende vold enn ditto sex. I langvarige kameraføringer, av og til snus bildet opp-ned. Hele tiden til tiltagende lyd av smerteskrik og det eldre generasjoner hånlig avfeier som «dunk-dunk-musikk». Med en nokså passivt observerende «hovedperson». Det er utmattende.
LES MER: Fransk gruppe ville forby Gaspar Noés film Love på grunn av nærgående sexscener i 3D.
«Forferdelig»
Helhetlige handlingsreferat tjener kun unntaksvis en funksjon i filmanmeldelser, Climax inviterer til et slikt unntak. For det ovennevnte oppsummerer hele filmen, det begynner altså med et vakkert-grotesk forvarsel om død, vi møter håpefulle, passe gærne ynglinger av begge kjønn, før det hele skal ødelegges, degenereres, perverteres. Et trygt sted blir til et galehus.
Regissør og manusforfatter Gaspar Noe provoserte allerede med debuten Alene mot alt i 1998, en film den daværende kinodirektøren nektet visninger på hovedstadens lerreter. Alle som har sett Irreversible (2002) er traumatisert av en brutal, elleve minutter lang voldtektsscene. «Smertefull» og «forferdelig» er gjennomgangsadjektiv i norske anmeldelser av den psykedeliske thrilleren Enter the Void (2009). Love (2016) var noe vârere i formen, men er samtidig Noes minst påaktede verk.
Samtlige filmer er estetisk treffende og suggererende fortalt, gjerne med overraskende vold, ikke-lineære handlinger, tekstplakater og andre forvirrende elementer. Alt i en stilisert, rus-aktig realisme.
LES MER: Lars von Triers seriemorderfilmen er provoserende ubehagelig, skriver Einar Aarvig.
Primitivt tivoli
Den frankrikebaserte argentineren er inspirert av andre filmprovokatører som von Trier, Pasolini og Fassbinder, denne gangen har han også latt seg påvirke av 1970-tallets katastrofefilmer. En av tankene bak Climax var sågar å lage en motpol til Stanley Kubricks milepæl 2001: En romodysse, filmen som viser menneskeheten utvikle seg fra aper til noe nærmest guddommelig. Her skal vi ned til det primitive.
Climax ble vist i et viktig program under filmfestivalen i Cannes og har fått gode kritikker, anmelderne synes å hylle tivoli-aspektet ved den, blandingen av berg- og dalbane og spøkelsestog.
Hos denne skribent gikk tankene stadig oftere til Darren Aronofskys Mother! og det er ikke ment som en kompliment. Bibel-allegorien fra 2017 viste også en harmoni, et håp som ble, helt bokstavelig talt, fordervet av kaos og umoral, bare med betydelig høyere budsjett og ambisjoner.
Anmassende
Noes reise til det primitive dypet begynner mer friskt og elegant, med dansesekvenser til å miste pusten av. Et stykke ut i kaoset, mister man imidlertid interessen, overskridelsene blir for mange og for uoversiktlige til å skape identifikasjon, filmen oppleves som provokasjon for provokasjonens egen skyld. Det er vanskelig å få øye på noe underliggende budskap, i så fall handler det mer om sivilisasjons- enn samfunnskritikk. Noe med at de fleste mennesker egentlig er ganske fæle innerst inne, nesten litt banalt.
Det er svimlende og suggererende, anmassende og avskyelig og definitivt en unik filmopplevelse, i seg selv en ikke liten bragd. Problemet er at den også er kjedelig og monoton, nærmest til det trettende.
