La Bayadère vekker tveeggede følelser av stor verdi

Kjærlighet, sjalusi, intriger, hevn og mord hører til ingrediensene når klassikeren La Bayadère inntar scenen. At ballettens handling byr på mye drama, kommer likevel i skyggen av alt dramaet rundt klassikeren den senere tid. Dens forenklede blikk på Østen var oppe til diskusjon da Nasjonalballetten danset La Bayadère i 2019.

Balletten blir regnet som Marius Petipas «indiske» ballett, men ble skapt i Russland og bærer preg av at han aldri selv reiste østover. I stedet er det forestillingen om Østen som kommer til syne, der vi på scenen blir presentert for et salig sammensurium av stereotypier. Her er tempeldans, tigerjakt, gull og glitter, hinduistiske prester og Buddha-figurer om hverandre. Å ta for seg den orientalske verden nærmest som et fantasiland, var som en trend å regne i kunstlivet på Petipas tid.

Krevende

Urpremieren som fant sted i St. Petersburg i 1877, ble hyllet i avisen for dens «etnografiske interesse». Det tok likevel lang tid før Petipas flaggskip av en forestilling ble kjent utenfor Russlands grenser. Versjonen som nå danses av Nasjonalballetten, ble skapt av en russisk «avhopper» – den berømte danseren Natalia Makarova – i 1980. Ti år etter at hun selv søkte om politisk asyl i London, under en turné med Kirovballetten.

Nyervervet kjennskap til mer moderne ballett-uttrykk i Vesten, hindret henne ikke i å videreføre det klassiske repertoaret fra hjemlandet. La Bayadère er kjent for å være en svært krevende, for ikke å si avslørende koreografi. Med 65 dansere på scenen, der mange av dem i lengre, intrikate partier er ment å skulle danse helt synkront, blir den minste lille bevegelse i utakt synlig.

Fra Operaens hovedscene gjør Nasjonalballetten på ingen måte skam på den russiske arven, og trakterer alt fra anstrengende ensemblescener til uhyre krevende solopartier med en letthet som om tyngdekraften ikke helt gjelder dem.

Lydhørhet

Kort oppsummert handler historien om en tempeldanser og prinsen som elsker henne, men som gifter seg med en annen. I rollen som tempeldanseren Nikiya viser Whitney Jensen stor eleganse, presisjon og ikke minst – innlevelse. Her er det bare å lene seg tilbake og nyte nydelig ballett, der teknikken sitter så godt at man rent glemmer hva som ligger bak av anstrengelser.

Rivalen hennes, prinsesse Gamzatti, blir like stilsikkert gestaltet i Lania Atkins skikkelse. I rollen som prins byr danser Ricardo Castellano ikke bare på «himmelhøye» hopp, men stort gehør for de andre på scenen.

[ Krever at populær ballett blir tatt av plakaten ]

Det er likevel de store masseopptrinnene som gjør størst inntrykk. Som den ikoniske scenen «Kingdom of the Shades› der 28 hvitkledde ballerinaer tripper inn og blir til en lang rekke av synkront duvende strutteskjørt så langt øyet kan se. Her går ensemblets innterpede trinn og scenisk lydhørhet overfor hverandre opp i en høyere enhet, mens et stødig Operaorkester lar Ludwig Minkus iørefallende musikk klinge av full kraft.

---

Ballett

La Bayadère

Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen

Koreografi: Natalia Makarova etter Marius Petipa

Musikk: Ludwig Minkus

Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkesteret

---

Medskapende

La Bayadère inngår som en del av Nasjonalballettens nye serie De Andre, der blikket på en annen tid og et annet sted, og hvordan vi skal forholde oss til det i dag, blir satt under lupen. Her er det lagt imponerende mye arbeid i programmet rundt forestillingen i form av tekst og invitasjon til «ettersnakk». Bør eksotiske fremstillinger av andre kulturer som ikke stemmer overens med virkeligheten, slettes fra repertoaret? I tilfelle går store deler av den klassiske kulturarven tapt, som ikke bare byr på stor musikk og vakker dans, men også muligheten til ny innsikt.

Orientalismen handler om hvilket bilde Vesten har skapt av Østen gjennom århundrer. Her hviler et blikk på det orientalske som noe mer primitivt og underdanig den siviliserte moderne verden vi selv lever i. Men som publikum er du medskapende, med et annet blikk på datidens holdninger og evnen til å riste på hodet over det du ser.

Å se La Bayadère oppleves som å bli revet mellom lysten til å lene seg tilbake og nyte virtuos dans, og kjenne på et skurrende ubehag.

—  Kjersti Juul

Å se La Bayadère oppleves som å bli revet mellom lysten til å lene seg tilbake og nyte virtuos dans, og kjenne på et skurrende ubehag i å overvære den nærmest komiske smørjen av stereotypier. Det er en tveegget følelse av stor verdi. I lyset fra fortiden lærer vi noe om livet og tiden vi selv lever i.