Anmeldelse: Sammen er man mer eller mindre alene

Hvordan forholder jeg meg til mennesker rundt meg, særlig når jeg er uenig med dem eller ikke forstår dem? Hvor er individets og kollektivets plass i gjensidig samspill? Spørsmålene blir underlig aktuelle for den enkelte i Henrik Hellstenius’ verk Together på årets Kirkemusikkfestival.

Tematisk aktuell

Etter en avlyst (2020) og en strømmet (2021) festival, kunne publikum endelig få oppleve Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2022 sammen i konsertform. På grunn av uforutsigbarhet i koronasituasjonen, ble festivalen besluttet delt i to: Konsertene med langreiste utøvere er flyttet til september 2022, men mars måned byr likevel på et flott program med kortreiste utøvere: orgel- og klaverkonserter, jubileumskonserter med Uranienborg Vokalensemble og Oslo Domkor, og hele to urfremføringer (Henrik Hellstenius og Tyler Futrell). Ikke minst får publikum i år høre fjorårets bestillingsverk, Bent Sørensens Matteuspasjon med Det Norske Solistkor og Ensemble Allegria, som i fjor måtte urfremføres i en strømmet versjon.

[ Sigmund (77) kunne vært en kjent forfatter ]

Konserten i en velbesøkt Sofienberg kirke ble innledet av vokalsekstetten Nordic Voices med verk av ulike renessansekomponister, før publikum fikk høre Hellstenius verk skrevet til nettopp dette ensemblet, perkusjonist Jennifer Torrence og pianist Ellen Ugelvik.

Til sammen skapte verkene en tekstlig tematisk helhet som ble mer tidsaktuell enn den var planlagt på forhånd. Gjennom vokalverk fra slutten av 1500-tallet, fortalte Nordic Voices historier om Jeremia og den beleirede og plyndrede by Jerusalem (Tomás Luis de Victoria), om å velge å overgi Jesus til døden (Carlo Gesualdo), og om menneskelig selvransakelse i møte med egne feiltrinn (Francisco Guerrero). Hellstenius’ verk Together utspiller motstridende hensyn og ønsker i menneskelig samhandling når man må være sammen, og tekstene får frem et kaos av sosiale vurderinger gjennom fragmenterte tankerekker og emosjonelle utbrudd.

Gode kammermusikere

Vokalensemblet Nordic Voices har en styrke i nettopp at de er så gode sammen, samtidig som det individuelle får plass. Det kommer til syne allerede i starten av Together, der sangernes utsagn riktignok klinger sammen, men former uvante akkorder av bruddstykkene og avbryter hverandre musikalsk. Overraskende nok kom denne dobbeltheten best frem i samtidsverket og ikke i renessanserepertoaret, som ellers regnes som selve symbolet på foreningen av enkeltindividet i samklang med andre.

Vokalensemblet Nordic Voices har en styrke i nettopp at de er så gode sammen, samtidig som det individuelle får plass

—  Sunniva Thomassen

Sammenliknet med ensemblespillet i Together, opplevdes sangerne mer som enkeltsolister i renessansemusikken – det kompliserte linjespillet i frasene var ikke tilstrekkelig nyansert dynamisk slik at alle slapp frem med sine små innspill i samtalen, og Jeremias klagesang fremsto til tider mer som en overdøvende anklage enn sorgfull fortvilelse. Ensemblet behersket imidlertid Gesualdos krevende komposisjoner, i en manneristisk italiensk stil fra slutten av 1500-tallet hvor utfordrende samklanger og progresjoner med halvtonetrinn (såkalt kromatikk) og hurtige skift mellom dur og moll skaper en ønsket musikalsk ustabilitet. I det siste stykket av de Victoria viste også sangerne en samstemt følsomhet og lydhørhet som virkelig viste hvilke kvaliteter de kan ha som ensemble.

Musikalsk språklighet

Glimt av renessansemusikkens språklighet og formspråk fant også veien inn i Hellstenius verk. Sats to og tre tok utgangspunkt i språk som musikk, og ansatsen av lange toner i de lyse stemmene ble forsterket av de andre sangerne som en overdreven trykkaksent. Musikken som tale kom også frem på spennende vis i partiene der Jennifer Torrence fraserte perkusjonen etter dynamikken i ordene hun sa – setninger ble slynget ut og luftstrømmen ble videreført av perkusjonsinstrumenter i et crescendo etter ordene, som et utropstegn.

Etter fem satser med tekstlige uttrykk i mange former – i kakofoni og i samklang, i rytmisk samspill og ustabile akkorder – kom sjette satsen uten ord. Kanskje det var en reaksjon på ujevn rytmikk og avbrutte gjentagelser i slutten av femte sats, en sats som dirigent Kai Grinde Myrann mestret glimrende.

Som en motsats ga sjette sats oss kun vokalklanger og klingende glass, blandet med elektronikk og preparert piano ved Ellen Ugelvik. Dette opplevdes som et vendepunkt i verket, før en brå syvende sats avsluttet Together med utbrudd av alt vondt som kan sies i avmakt og mistro og kjærlighet til dem vi elsker mest. Det var særlig her jeg følte noe sto på spill i verket, i forvirret temperament og uenighet, en rytmisk sats som endte med et felles rytmisk utrop i ensemblet.

Kanskje kakofonien av stemmer smittet over på meg, men til syvende og sist er jeg usikker på hvor verket ville. Jeg satt igjen med en følelse av noe uforløst, som om jeg savnet å forstå hva musikken ville si meg (forstår jeg den, egentlig? Lytter jeg?) eller svar på hvordan vi kan forholde oss til andre (ser jeg dem? Kan jeg forstå? Vil jeg forstå?). Og hele meningen var kanskje å vise meg nettopp dette.

---

Henrik Hellstenius: Together (urfremføring)

Sofienberg Kirke, 22.03.22 kl. 19.00, Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival.

Verk av diverse renessansekomponister

Medvirkende: Nordic Voices, Jennifer Torrence (stemme, slagverk og elektronikk), Ellen Ugelvik (piano og elektronikk), Kai Grinde Myrann (dirigent)

---